Bakgrunnen for konflikten
I juni 1991, etter lengre perioder med uroligheter, ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte seg selvstendige fra Jugoslavia. Makedonia og Bosnia-Hercegovina fulgte etter i løpet av et drøyt halvår.
Kroatia og Bosnia-Hercegovina, som begge hadde betydelige serbiske minoriteter, ble åsted for krigshandlinger og omfattende overgrep mot sivile.
Etter tre år med krig ble partene i krigen på Balkan i november 1995 ført sammen til forhandlinger i Dayton, Ohio. Krigen i Bosnia-Hercegovina hadde nådd et bunnpunkt i juli samme år, med massakren på over 8000 bosniske muslimer i Srebrenica. Kombinert med kroatiske militære operasjoner med mål om å gjenerobre kontroll over områder kontrollert av serbere, var behovet stort for å finne en permanent løsning.
Dayton-avtalen, mellom Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Serbia, kom på plass sent i november 1995, og ble signert 14. desember 1995 i Paris. Med et ettårig mandat fra FNs sikkerhetsråd, ble den Nato-ledede IFOR på 60 000 soldater satt inn for å etterfølge UNPROFOR.
Om denne operasjonen
IFOR ble satt inn i desember 1995. Oppdraget var å se til at den militære delen av Dayton-avtalen ble iverksatt. Hovedoppgavene var å garantere at fiendtlighetene i Bosnia-Hercegovina opphørte, og holde de stridende partene fra hverandre.
IFOR hadde et tradisjonelt fredsbevarende mandat, men også mandat til, om nødvendig, å fremtvinge freden ved hjelp av maktbruk. Etter hvert som de militære delene av Dayton-avtalen ble innført, gikk man over til å sørge for å støtte de sivile delene av avtalen. Disse målene ble hovedsakelig fullført i september 1996, da det ble avholdt valg.
Ettersom det gjenstod mye arbeid med den sivile delen av Dayton-avtalen, bestemte Nato seg for å videreføre sitt engasjement med SFOR i desember 1996.
Norges bidrag
Norge bidro med en rekke forskjellige styrker til IFOR. 5. januar 1996 ble det opprettet en nordisk-polsk brigade, kalt Nordpolbrig. Denne bestod av bidrag fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Polen, og hadde hovedkvarter i Doboj nord i Bosnia-Hercegovina. Et stort antall av soldatene som tjenestegjorde i UNPROFOR gikk direkte over til tjeneste i IFOR og Nordpolbrig.
Det gjaldt blant annet soldatene i den norske logistikkbataljonen, Norlogbn, som flyttet fra Tuzla til Modrica da IFOR ble opprettet. Oppgavene gikk ut på å forsyne brigaden med mat, vann, drivstoff, materiell og utstyr. Norlogbn samarbeidet også tett med det norske støttelementet som hadde hovedkvarter i byen Pecs i Ungarn.
I Modrica bidro også Norge med en infanteribataljon, kalt Norbn, underlagt den nordisk-polske brigaden. En av hovedoppgavene til bataljonen var patruljering for å hindre at det blusset opp uro mellom befolkningsgruppene i området. Bataljonen bestod også av en rekke mindre bidrag som blant annet sanitet, minerydding og håndtering av eksplosiver, ingeniører og militærpoliti.
Det norske sanitetskompaniet, Normedcoy, ble værende på «Blue factory» i byen Tuzla. Navnet «Blue Factory» kom av fargen på en av bygningene i leiren. Kompaniet bestod blant annet av et feltsykehus, som ble tatt over av amerikanerne sent i 1996, samt en rekke mindre enheter – for eksempel en sanitetstropp oppsatt med pansrede SISU-ambulanser.
I tillegg til styrkene i Doboj, Modrica og Tuzla, bidro Norge med enkeltpersoner til IFORs hovedkvarter i Sarajevo samt til et felles transportkontrollsenter i Zagreb i Kroatia.
Norge deltok også med tre Hercules transportfly fra Luftforsvarets 335-skvadron stasjonert i Rimini, Italia. Flyene inngikk i en avdeling bestående av bidrag fra Hellas, Storbitannia og Nederland.
