Bakgrunnen for konflikten
Konflikten hadde røtter langt tilbake i tid. Den var preget av gamle motsetninger som kom til overflaten etter Jospi Broz Titos død i 1980. Diktatoren hadde lenge holdt nasjonalistiske krefter i sjakk. Jugoslavia skulle også bli påvirket av omveltningene i Europa mot slutten av 1980-tallet.
I juni 1991, etter lengre perioder med uroligheter, ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte seg selvstendige fra Jugoslavia. Nord-Makedonia og Bosnia-Hercegovina fulgte etter i løpet av et drøyt halvår. Slovenias løsrivelse foregikk nesten uten dramatikk sammenlignet med resten av det tidligere Jugoslavia. Kroatia og Bosnia-Hercegovina, som begge hadde betydelige serbiske minoriteter, ble derimot åsted for krigshandlinger og omfattende overgrep mot sivile.
Om denne operasjonen
Fra februar 1992 gjaldt UNPROFORs mandat kun for Kroatia, og var relatert til fredsforhandlinger, serbisk tilbaketrekning og opprettelse av sikre soner.
Etter hvert som konflikten i Bosnia-Hercegovina forverret seg ble mandatet utvidet flere ganger. Fra 5. juni 1992 skulle styrkene beskytte flyplassen i Sarajevo og sørge for at nødhjelp trygt kunne fraktes til flyplassen og videre inn til byen. 14. september 1992 ble dette utvidet til også å gjelde nødhjelpskonvoier gjennom Bosnia. I løpet av våren 1993 opprettet man også sikre soner. Disse omfattet Srebrenica, Bihac, Sarajevo, Gorazde, Zepa og Tuzla. Målet var å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep. UNPROFOR skulle også etter hvert overvåke det militære flyforbudet over Bosnia. Flere serbiske jagerfly ble skutt ned i denne delen av operasjonen.
I 1993 ble styrker fra UNPROFOR også sendt til Nord-Makedonia etter anmodning fra landets president. Det spesielle i dette tilfellet var at det ikke hadde funnet sted stridigheter i landet. Oppgavene var å følge med på utviklingen langs grensen til Serbia og rapportere om forhold som kunne være en trussel mot landet.
Den 31. mars 1995 ble UNPROFOR omorganisert. I Kroatia opprettet man «UN Confidence Restoration Operation (UNCRO)». I Bosnia brukte man frem til desember 1995, fremdeles betegnelsen UNPROFOR, da operasjonen i kjølvannet av Dayton-avtalen ble videreført i den NATO-ledede operasjonen «Implementation Force», bedre kjent som IFOR. De norske styrkene som beskrevet nedenfor, fortsatte sin tilstedeværelse på Balkan også etter mars 1995, og bidro i alle disse operasjonene.
Norges bidrag
Norge bidro med flere typer styrker i UNPROFOR. I mars 1992 hadde det norske transportkontrollelementet (Normovcon) i oppgave å holde oversikt over og kontrollere all transport av FN-styrkens materiell og personell. Den bestod av ca. 100 soldater som ble fordelt på de tre hovedstedene Beograd, Zagreb og Sarajevo. De som ble stasjonert i Sarajevo, havnet midt i konflikten som raskt brøt ut i Bosnia våren 1992. Transportkontrollelementet ble videreført i Nato-operasjonene som fulgte etter 1995.
Omtrent samtidig kom de første norske militærobservatørene på plass. I løpet av årene 1992-1995 tjenestegjorde rundt 100 soldater i Kroatia, Bosnia, Serbia og Makedonia. Oppgavene var mangfoldige og bestod blant annet av grensekontroll i Bosnia og Nord-Makedonia, overvåkning av sikre soner og observasjon av våpenhvileavtaler.
I april 1992 fikk de norske styrkene selskap av en ambulanseenhet (Norambunit) på i underkant av 60 soldater med hovedkvarter i Zagreb. Personellet utførte sine oppgaver langs den kroatisk-serbiske grensen, og blant annet i Sarajevo under kampene samme vår. Ambulanseenheten var en midlertidig ordning som var ment å ha evakueringsansvaret i UNPROFOR frem til Storbritannia var i stand til å ta over denne oppgaven i midten av juni 1992.
I slutten av oktober samme år, etter en forespørsel fra FN, valgte Norge å stille med en ingeniørtropp i Bosnia (Norengplt). Oppgavene bestod i blant annet minerydding, kolonnekjøring, vakthold og å sette i stand skadede bygninger. Bidraget var plassert i Kiseljak frem til det ble avsluttet etter tre kontingenter i april 1994.
I løpet av sommeren 1993 ble det besluttet å øke det norske bidraget i Bosnia med en helikopterving. Vingen, kalt Norair, holdt til på «Blue Factory» i Tuzla nord i Bosnia. Navnet «Blue Factory» kom av fargen på en av bygningene i leiren. Oppgavene bestod av såkalte ambulanseoppdrag, evakuering av FN-personell og diverse transportoppdrag.
Senhøsten 1993 bestemte Norge seg for å bidra med et sanitetskompani, (Normedcoy), som skulle ha hovedkvarter sammen med det norske helikopterbidraget i Tuzla. Kompaniet bestod blant annet av et feltsykehus med en sykehustropp i basen «Blue Factory», en administrasjonstropp, en stab og en sanitetstropp. I 1994 fikk et av lagene i sanitetstroppen, ledet av fenrik Kåre Brændeland, i oppgave å evakuere sivile fra den beleirede byen Gorazde. Evakueringen ble senere omtalt som en «heltedåd uten sidestykke», og Brændeland ble tildelt Krigskorset med sverd for sin rolle i operasjonen. I juli 1995 tok også det norske feltsykehuset imot flyktninger som hadde flyktet fra Srebrenica.
Etter at FNs sikkerhetsråd fornyet UNPROFORs mandat den 31. mars 1994, fikk Norge en forespørsel fra FN om å bidra med en logistikkbataljon. Etter behandling i Stortinget i juni, var Logistikkbataljonen (Norlogbn) på plass i Tuzla i august. Bataljonens hovedoppgaver ble håndtert av trenkompaniet, som blant annet stod for transport av forsyninger. I tillegg hadde man et sanitetskompani, en maskiningenørtropp, et stabskompani, og en bataljonsstab.
I forbindelse med situasjonen i Nord-Makedonia, bidro norske styrker med et kompani i en nordisk bataljon (Nordbat) fra februar 1993. Oppdraget gikk ut på å observere og rapportere aktivitet innenfor bataljonens ansvarsområde. Dette ble utført med observasjonsposter og patruljer. Denne styrken ble senere videreført som en egen operasjon kalt «UN Preventive Deployment Force (UNPREDEP)» i 1995.
Fem soldater omkom under tjenesten i UNPROFOR.
