Bakgrunnen for konflikten
Konflikten som brøt ut etter Israels opprettelse sommeren 1948 er stadig uløst. Mens det lenge var en politisk konflikt som ble forsøkt løst med militære midler i kampen mellom Israel og nabostatene, ble den senere hovedsakelig en konflikt mellom Israel og palestinerne. Etter krigen i 1948 kom det til nye israelsk-arabiske kriger i 1956, 1967 og 1973. Etter Seksdagerskrigen i 1967 tok Israel kontroll over Gaza-stripen (fra Egypt), Vestbredden (fra Jordan) og Golan-høydene (fra Syria).
På 1960-tallet vokste PLO frem. Målet var å gjøre hele det gamle mandatområdet til en selvstendig, palestinsk stat. Tidlig på 1970-tallet ble PLO drevet ut av Jordan, og etablerte seg i Sør-Libanon. Herfra rettet den aksjoner mot Israel, som svarte med å angripe mål i Libanon. Etter norsk tilrettelegging av en fredsprosess, og Oslo-avtalene, så det ut til at det tidlig på 1990-tallet var en politisk løsning i sikte. Avtalene førte til selvstyrte palestinske områder i Gaza og på Vestbredden – men ikke til fred. Separate fredsprosesser med Egypt og Jordan resulterte i bilaterale fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994. Men fortsatt er det formelt krigstilstand mellom Israel og Libanon, og Israel og Syria. Israel trakk seg ut av Sinai og Gaza i 2005, men er i henhold til folkeretten i dag betraktet som okkupant på Vestbredden.
Om denne operasjonen
De første FN-observatørene ble utplassert i juni 1948 for å assistere FNs mekler, svensken grev Folke Bernadotte, i overvåkingen av våpenhvilen mellom partene. Den ble fremforhandlet av FN.
I 1949 lyktes det å etablere en bilateral våpenhvile mellom Israel og de fire nabolandene. UNTSO fikk i oppdrag å overvåke våpenhvilen. UNTSO ledet våpenhvilekommisjoner, og observatørene ble plassert langs grensene, hvor de blant annet kjørte patruljer og utførte observasjon. UNTSO nådde sitt høyeste styrketall, 572 offiserer, i denne perioden. Deretter ble oppgavene endret i tråd med følgene av den politiske og militære utviklingen – ikke minst krigene i regionen. Like fullt er UNTSO en like betydningsfull aktør i dag som ved etableringen, og observatørstyrken er av de arabiske stater ansett som en garantist for at avtalene fra 1949 fortsatt ligger til grunn.
UNTSO har også bistått ved etableringen av andre FN-operasjoner, blant annet UNEF, UNOGIL, UNDOF, UNIFIL og UNIIMOG i Midtøsten.
Norges bidrag
UNTSO var den første av FN-operasjonene, men Norge var ikke med fra starten da deltakelsen var noe begrenset. Norske observatører kom først med i 1956, men siden den gang har det vært nordmenn i alle fem landene hvor styrkene har operert. Flere har også bidratt i andre FN-operasjoner mens de har tjenestegjort i UNTSO. Norske observatører ble blant annet overført til den Robert Mood-ledede observatørstyrken UNSMIS i Syria i 2012. I senere år har et titall norske offiserer til enhver tid tjenestegjort i UNTSO.
Den første nordmannen som falt i FNs tjeneste, tjenestegjorde i operasjonen: Den sivile sjåføren Ole Helge Bakke ble skutt og drept på Mount Scopus i Jerusalem i juli 1948. Forsvaret har mistet en observatør i operasjonen. I oktober 1973 ble kaptein Didrik Birger Tjørswaag, sammen med hans kone Jorunn Marie og datteren Jorna, drept i et bombeangrep mot Damaskus under Yom Kippur-krigen.
Norge har hatt fire styrkesjefer i UNTSO. Generalløytnant Odd Bull (1963-1970), generalløytnant Martin Vadset (1987-1990) og generalmajor Robert Mood (2009- 2011). Fra 2017–2019 var generalmajor Kristin Lund sjef, den første kvinnelige militære sjef for operasjonen.
Tips til videre lesning
- FNs nettsider om UNTSO
- Marki, P. 2003, De forente nasjoners fredsbevarende observatøroperasjoner. Med norske offiserer i fredsoppdrag. Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet.
- Nasjonalt veteranmonument, minnelund over falne og omkomne fra internasjonale operasjoner.
