I august 2005 reise jeg sammen med min kone og våre to yngste barn på 5 og 7 år til Israel. Jeg skulle gjøre tjeneste som militær observatør (UNMO) i FNs eldste stadig pågående operasjon – United Nations Truce Supervicion Operation (UNTSO). Etter noen innledende dager i Jerusalem med nødvendige administrative oppgaver kjørte vi til Tiberias hvor vi skulle bo det første halve året.
Norske observatører som allerede tjenestegjorde i «Observer Group Golan – Tiberias» (OGG-T) hadde skaffet oss en privat leilighet som vi kunne flytte rett inn i. Deretter startet det stort sett rett på med opplæring i jobben som observatør på israelsk okkupert Golan, herunder også tjeneste som vakthavende på kontoret i det som ble omtalt som Mac-house. Mac-house var vårt felles samlingssted for både stabsoffiserene i OGG-T og for de sosiale samlingene vi hadde etter endt tjeneste på observasjonspostene (OP) på israelsk okkupert Golan, på grensen til Syria.
Tjenesten på observasjonspost var lagt opp slik at vi var to observatører fra forskjellige land. Totalt hadde OGG-T tre team på israelsk side (Hermon, Eagle og Wadi). Hvert team hadde to observasjonsposter. En fra hver post kjørte til den andre posten og hentet en av observatørene. Disse to benyttet dagen til å kjøre rundt i tildelt teig for å gjøre seg kjent med både landskapet og de israelske styrkene som hadde sine posisjoner/leirer i teigen. Dette var nyttig informasjon når jeg det siste halve året av min tjeneste i UNTSO skulle tjenestegjøre på patruljebase Khiam (PB Khiam) på den libanesiske siden av Blue Line (grensen mellom Israel og Libanon). Den observatøren som var igjen på observasjonsposten gjennomførte daglige rutiner der, herunder også å observere i «Area of separation», et område mellom Syria og israelsk okkupert Golan hvor det var restriksjoner på bruk av våpen etc. I februar 2006 ble jeg, etter eget ønske, overflyttet til Observer Group Lebanon (OGL). Vi fikk leid oss en leilighet i Tyre, nok en gang hjulpet av partnerne til de øvrige norske som allerede var i OGL. Jeg fikk tjeneste i Team Sierra på patruljebase Khiam (PB Khiam). Tjenesten i OGL var ulik tjenesten på israelsk side ved at det var 5 observatører på patruljebasene. Hver dag delte teamene seg inn i tre. En observatør var på patruljebasen hele dagen (OP bitch/Habibi – kjært barn, mange navn), mens de øvrige fordelte seg to og to i hver sine biler. OP bitchen hadde ansvaret for vask/renhold av patruljebasen, sambandsvakt samt i noen grad også observasjon fra basen. En viktig oppgave var også å lage middag til de fire andre når de var ferdig med dagen. Middagen ble alltid inntatt samlet med alle fem rundt bordet.
Patruljene delte teigen mellom seg slik at vi ikke kjørte i samme område samtidig. Først kjørte vi hjem og hentet den som skulle være tolken vår. Tolken var en viktig del av teamet med sin lokalkunnskap om steder, folk og stemningen i landsbyene, i tillegg til selve tolketjenesten. Hovedfokuset var å gjøre seg kjent i området, ha kontakt med ordførerne i landsbyene/byene i området, vise flagget samt å gå fotpatruljer langs Blue Line. Vi startet patruljeringen mellom kl. 08:00–09:00 om morgenen og returnerte til patruljebasen før mørkets frambrudd. Det var vanlig at begge patruljene møttes for å innta felles lunsj. Lunsjen ble også benyttet til å oppdatere hverandre om situasjonen i det området som var patruljert, slik at vi etter lunsj byttet patruljeområde. Etter endt dag i bilen, og felles middag, ble ettermiddagene og kveldene benyttet til rapportskriving, se på film, spille eller bare prate for å lære av hverandre. På PB Khiam var det en sovesal (brakke) med seks senger. Lite privatliv, men en stor mulighet for å bli godt kjent med hverandre.
KRIGEN STARTER
Den andre Israel – Libanon – krigen startet ca. kl. 09:00 den 12. juli 2006, da Hizbullah-krigere skjøt raketter mot en israelsk bosetting ved grensen. Dette var en avledningsmanøver for et veldig godt planlagt angrep på to israelske, armerte HUMVEE (High Mobility Multipurpose Wheeled Vehicle) som patruljerte på den israelske siden av «Technical Fence», gjerdet som Israel har satt opp rundt hele landet. Hizbullah tok to israelske soldater til fange og drepte ytterligere fem i et mislykket forsøk på å frigi de to som var fanget. Hizbullah krevde at Israel skulle frigi libanesiske fanger i israelske fengsler i bytte mot de to fangene de hadde tatt. Israel nektet og angrep både Hizbullahs militære posisjoner, men også libanesisk infrastruktur, herunder den internasjonale flyplassen i Beirut. Dette var starten på det som skulle bli en over 30 dager lang krig, med mellom 1191 og 1300 drepte på libanesisk side (mest sivile) og 165 drepte israelere (inkludert 44 sivile).
Jeg hadde akkurat avsluttet min periode på PB Khiam og satt alene i leiligheten med en kaffe og slappet av mens familien var sammen med familiene til de fleste observatørene for å delta på en organisert aktivitet. Plutselig oppdager jeg at det kommer nedslag i de lave åsene på den andre siden av bukta hvor jeg satt.
Familiene som var samlet for å delta på en felles sosial «happening» var på Rest House Hotel, hvor OGL også hadde sitt daghavendekontor. Etter hvert kom de hjem. I dagene etter angrepet bodde vi i leiligheten, men 16. juli kom det på sambandet at vi måtte søke tilflukt i bomberom. Vi satt i den underjordiske garasjen i naboblokka der vi bodde hele dagen. Noen skaffet en TV slik at vi fikk sett nyhetene, men ellers var det lite som skjedde. Utpå ettermiddagen bestemte vi oss for å gå i leiligheten for å lage litt mat. I det samme øyeblikket som maten var på bordet ble en av de øvrige naboblokkene truffet av en rakett fra en israelsk F-16 (se bildet under). Dette medførte at alle UNMOer med familier ble evakuert til hotellet på stranda. Her skulle vi være til FN fikk organisert evakuering av familiene, ved hjelp av et innleid cruiseskip, som skulle frakte familiene til Kypros, samtidig som det skulle frakte styrker fra FN på Kypros (UNFICYP) til Libanon.
Mens dette pågikk hadde team leader for PB Khiam (major Hans Peter Lang fra Østerrike) svært dårlig samvittighet for at han ikke var på patruljebasen han var leder for. Han ønsket å bytte ut noen av de som hadde vært lengst på patruljebasen, og som hadde familiene sine i Tyre. Dette medførte en diskusjon om vi begge skulle dra opp, men han mente at det ikke var nødvendig. «Vi trenger ikke full styrke når vi ikke skal patruljere» var argumentet, i tillegg til at min familie fortsatt var i Tyre. 17. juli reiste teamleader til PB Khiam og i retur kom både kaptein (Østerrike) Martina Stanfield (senere Jewell) og major (IRL) Pat Dillon som begge hadde en partner boende i Tyre.
Kaptein Matina Stanfield hadde kommandoen over konvoien med to FN-sisuer og reise fra PB Khiam til Tyre 17. juli. Reisen fra PB Khiam ble veldig annerledes enn planlagt. En rekke av veiene som konvoien planla å ta var ødelagt og var ufremkommelige etter israelske luftangrep. Med den alltid tilstedeværende minetrusselen i Sør-Libanon, var det ikke et alternativ å kjøre «off-road», så hun ble tvunget til å ta alternative ruter og småveier enkelte steder. En patruljetur fra PB Khiam til Tyre ville normalt ta tre timer, men denne gangen tok turen over to dager. De hadde et par heldige unnamanøvrer på patruljen, hvor IDF to ganger slapp flybomber veldig nær konvoien. I løpet av patruljen hadde de også et par episoder med Hizbullah. Et Hizbullah- team avfyrte en Katyusha rakett rett over hodene på konvoien og bommet bare med et par meter.
Matina fortalte senere, at den andre dagen, etter nok en nær miss, etter å ha undersøkt alle veien på FN-kartet hennes, kunne de fortsatt ikke komme inn i byen Tyre:
«Heldigvis var det en libanesisk politistilling i nærheten. Via politimannens dårlige engelsk, og min like dårlige arabisk, klarte jeg å forstå hvordan vi kunne kjøre gjennom en bananplantasje ved å bruke bondens grusvei, og deretter prøve å komme inn i Tyre fra en mye mer nordlig retning enn planlagt. Men mens vi kjørte på denne grusveien fikk jeg en telefon fra FN, som informerte oss om at Israel var i ferd med å starte et luftbombardement av Tyre med omegn, og at veien vi var på var en av veiene som målrettet skulle bombes fra luften. Vi kom oss til slutt gjennom til de ytre forstedene til Tyre, og vi kjørte gjennom gatene i toppfart. Et sivilt kjøretøy kom plutselig inn foran konvoi og sjåføren bråbremset. Jeg ble kastet fremover, og traff den skuddsikre frontruten av SISUen med stor kraft, brakk ryggen på fem steder (to ryggvirvler ble knust, tre ryggvirvler ble brukket og jeg hadde pådratt meg en rekke indre skader). Jeg hadde uutholdelig smerte, men jeg var takknemlig for at jeg hadde på meg Kevlar-hjelm og kroppsrustning. Uten dem er det ingen tvil om skadene ville ha vært langt verre. Jeg visste at jeg var alvorlig skadet, men jeg måtte holde konvoien rullende og komme oss til hovedkvarteret på Rest House Hotel i Tyre så fort vi kunne. Men det jeg ikke kunne vite da, var at disse skadene ville påvirke resten av livet mitt.»
(Matina ble pensjonert av medisinske årsaker fra det australske forsvaret som følge av skadene hun pådro seg under uhellet ovenfor.)
«Da vi ankom Rest House Hotel i Tyre ble jeg informert om at FNs medisinske evakueringsprosesser ikke kunne gjennomføres på grunn av krigen.»
På den tiden stolte FN på vertslandet, i dette tilfellet Libanon, for å gi medisinsk behandling, men de to nærmeste libanesiske sykehusene hadde blitt bombet av IDF.
«Jeg tilbrakte de neste to dagene liggende på gulvet, uten morfin eller andre smertestillende medikamenter, mens FN undersøkte alternative løsninger for å evakuere meg ut fra Libanon».
Matina ble evakuert fra Libanon sjøveien, sammen med 1000 libanesiske flyktninger og familiene til UNTSO-observatørene og UNIFIL fredsbevarende styrker. Etter 20 timers seilas over Middelhavet ankom de evakuerte Kypros, hvor Matina endelig kunne motta kvalifisert, medisinsk hjelp.
EVAKUERING AV FAMILIENE
UNTSO hadde tradisjonelt vært en familiemisjon fram til sommeren 2006 for flere av deltakerlandene (Norge, Sverige, Finland, Danmark, Irland, Canada og Søramerikanske land som bla Chile og Argentina). FN hadde derfor et ansvar for å evakuere familiene ut av krigssonen. Med krigshandlingene stadig nærmere Rest House Hotel i Tyre ble det mer og mer kritisk å få familiene ut av landet. Det ble derfor bestemt at familiene måtte evakueres. FN chartret en eldre cruisebåt, som skulle frakte styrker fra UNFICYP på Kypros til Libanon. Når disse styrkene var landsatt (ved hjelp av redningsbåtene tilhørende cruisebåten) ble familiene fraktet ut til fartøyet, og videre først til Kypros og deretter hjem til Norge. Dette var torsdag 20. juli og krigen hadde allerede rast i over en uke. Det er godt å vita at familien nå var i sikkerhet.
PLANLEGGING OG REISEN TIL PB KHIAM
I den østlige sektoren av OGL, hvor PB Khiam ligger, var det fortsatt stor aktivitet og mye bombing i nærheten av patruljebasen. Det ble derfor bestemt at vi skulle forsøke å skifte ut to av de observatørene som hadde vært lengst på patruljebasen. I tillegg til teamleader major Lang gjaldt det kapteinløytnant Jarno Mäkinen (Finland), major Paeta Derek Hess-von Kruedener (Canada) og major Du Zhaoyu (Kina). De tre siste hadde vært på patruljebasen siden krigen startet. Det var derfor svært ønskelig at de ble byttet ut snarest mulig. Som følge av krigen var det ikke mulig å få inn etterforsyninger av mat og drikke til patruljebasen. Vi som skulle reise opp til Khiam benyttet derfor dagene til å samle sammen det vi fikk tak i av mat og drikke for et ukjent antall dager i området.
I løpet av søndag 23. juli ble vi klar, og mandag 24. juli startet vi reisen østover. Vi hadde en enkel SISU fra den ghanesiske bataljonen. Først skulle vi innom den kinesiske bataljonen for å supplere utstyr før vi satte i marsj mot patruljebasene PB Mar (som lå på veien østover mot Khiam i den sjia-dominerte landsbyen Markaba) og PB Khiam. Begge steder skulle vi skifte personell for å hindre for stor slitasje på de som var på patruljebasene. Kjøringen til Tibnin, en landsby på vei mot øst hvor den ghanesiske bataljonen (GHANBAT) var stasjonert gikk sakte, men uten uhell. Vi hadde brukt så mange timer at vi anmodet om å få stoppe der for lunsj. Etter lunsjen startet vi opp og begynte kjøreturen videre, men mens vi fortsatt var i landsbyen fikk vi over radiosambandet melding om å snu og dra tilbake til GHANBAT og vente der. Grunnen var at israelerne bombet veien vi skulle kjøre og de som var ansvarlig for trafikkontrollen i UNIFIL ville ikke ha en singel SISU kjørende rundt i teigen. Hele dagen gikk til venting, tidvis i bomberom på grunn av innkommende ild fra israelsk side. Vi forsto raskt at vi måtte overnatte, men neste dag kl. 06:00 var vi igjen klar for avmarsj. Til vår store frustrasjon fikk vi igjen kjørenekt, denne gangen fordi det skulle kjøres en større konvoi med sivile kjøretøy vestover og ut av Sør-Libanon. UNIFIL ville fortsatt ikke ha den enslige SISU-en kjørende østover i teigen. Hele dagen gikk med å lytte til sambandet uten at vi kom nærmere Khiam.
PÅ KHIAM
Alle patruljebasene hadde «Firings Close» (treff nær posisjon) under krigen, men PB Khiam så ut til å få flest, spesielt i dagene frem til 25. juli. Bekymringen hadde vokst med tanke på antallet runder artilleriild, men også flybomber som landet i nærheten av patruljebasen. Denne bekymringen hadde blitt overført til IDF ved flere anledninger av UNIFIL Liaison Officer.
Morgenen 25. juli startet som alle andre dager av krigen med flybomber og artilleri som regnet over Libanon. I løpet av dagen ble landsbyen Khiam rammet av 95 artillerigranater og 91 flybomber. I tillegg til de mange flybomber i nærheten av basen, ble også selve patruljebasen truffet ved flere anledninger av artillerigranater. Utover dagen ble det klaget til både IDF og israelske myndigheter fra både UNTSO, UNIFIL og fra høyeste hold i FN-hovedkvarteret i New York til IDF angående mengden treff i og rundt patruljebasen. Til tross for forsikringer fra IDF ble aldri intensiteten redusert. Området rundt patruljebasen opplevde tre bølger med bombardement i løpet av dagen, den siste begynte kl. 1829.
INDBATT-stillinger (den indiske bataljonen) registrerte 15 granater avfyrt fra stridsvogner ca. 100 m øst for patruljebasen ved 18:30-tiden, etterfulgt av til sammen fem flybomber som landet i eller nær patruljebasen mellom 19:15 og 20:00. Totalt 26 artillerirunder ble avfyrt mot PB mellom kl. 19:50 og 20:05. UNTSO HQ i Jerusalem ble informert av OGL om at PB Khiam kl 1829 hadde mottatt fire artillerigranater inne på patruljebasens område samt en flybombe som landet veldig nær. Dette hadde medført at både treningsstudioet og garasjen på området var ødelagt samt at døren til bomberommet var skadet. Patruljebasen var ikke lenger i drift.
Etter konsultasjon bestemte UNIFIL seg for å evakuere patruljebasen, men på grunn av intensiteten i bombingen av området skulle det først gjennomføres klokka 07:00 morgenen etter. Kl. 19:25 var alle detaljer om evakueringen overført til observatørene på PB Khiam. Neste radiosjekk med patruljebasen kl. 19:30 forble ubesvart, og PB Mar (nabopatruljebasen) prøvde å opprette kontakt via andre samband, men det var ingen respons på HF, VHF, satelittelefon eller den enkeltes mobiltelefoner.
Et lag fra den nærliggende indiske bataljonen ble sendt mot patruljebasen kl. 20:10, men på grunn av fortsatt bombing og skadene på veiene ankom de ikke før kl. 21:55. På PB Mar lyttet de på INDBATT-nettet for å sjekke fremgangen og med økende bekymring hørte vi da de brøt gjennom den låste porten til patruljebasen med en pansret kjøretøy. Kort tid etterpå rapporterte den indiske bataljonen om nesten total ødeleggelse av PB Khiam.
Ca. Kl. 01:55 rapporterte det indiske teamet at de hadde funnet liket av en kinesisk offiser og kort tid etterpå at ytterligere to kropper var funnet. Sakte, og i en tilstand av fullstendig sjokk, registrerte vi det faktum at fire av kollegene våre var drept. Laget fra INDBATT klarte bare å finne tre kropper den kvelden. Kroppene av de tre observatørene ble ført til likhuset i Marjayoun sykehus.
Tidlig neste morgen fikk vi endelig kjøre videre fra GHANBATT til likhuset for å starte identifikasjonsprosessen. Det er ingen enkel måte å forberede seg på oppgaven med å identifisere rester etter kolleger og venner. Den morgenen i Marjayoun, midt i all lyden fra jetfly, artilleri og Katayushas befant vi oss i en situasjon som vil forbli etset i minnene våre for alltid. Da identifikasjonsprosessen var ferdig, stod det klart for oss at de hadde blitt drept øyeblikkelig. Vi hadde identifisert en kollega positivt, var 95% sikre på en annen og var overhode ikke i stand til å identifisere den tredje. Krigen fortsatte mens vi søkte etter vår fjerde kollega, men selv om vi søkte hele dagen, var det uten suksess. Den tredje dagen ble det bestemt at vi skulle overføre kroppene til UNTSO-kolleger på israelsk side, gjennom det tekniske gjerdet som omgir Israel. Det var vanskelig å få gjennomført dette i en krig, og særlig fordi den libanesiske siden av «Technical Fence» var minelagt. Vi brukte rundt fire timer på å prøve å nærme oss en port i gjerdet som både vi og IDF kunne få tilgang til fra våre respektive sider. Til slutt, ved UNP (FNs stilling) 9-64, så vi et gammelt dyretråkk som førte til en stor gul port i «Technical Fence». Her forserte vi en 60 meter lang strekning i «ingenmannsland» som ikke hadde blitt mineklarert siden IDFs tilbaketrekning i 2000.
Tre ganger gikk vi fram og tilbake med våre drepte kollegaer i «body bags», vel vitende om at vi ikke hadde noe annet alternativ siden likhuset i Marjayoun allerede var fullt igjen. Etter å ha overført våre falne kamerater til våre UNTSO-kolleger stilte vi opp og holdt et minutts stillhet til ære for de drepte. Det er unødvendig å si at støyen fra krigføring rundt oss gjorde det desto mer gripende. Israelske stridsvogner var i posisjon rett ovenfor oss i Metula, og skjøt mot mål i området Khiam. Restene av den fjerde av våre falne ble funnet mange dager senere, etter at våpenhvilen hadde inntruffet i august.
Etter overføringen reiste vi til den indiske bataljonens hovedkvarter for å overnatte, mens krigen fortsatte. 28. juli fikk vi ordre om å reise til PB Mar, plukke opp våre kolleger som fortsatt var på patruljebasen og evakuere den. Mens artillerigranatene landet i landsbyene rundt basen, pakket vi ned PC-er og annet viktig materiale, brente resten, tømte dieseltankene og tok til slutt ned FN-flagget. Ytterligere et surrealistisk øyeblikk i en stadig mer surrealistisk krig. Som kaptein Matina Stanfield tidligere patrulje ned til Naquora, ble også vår av den begivenhetsrike typen. Vi hadde knapt klart å komme så langt som til Tibnin, før et kraftig bombardement medførte at vi måtte søke tilflukt i GHANBATT HQ, hvor vi tilbrakte over to dager. Derfra krysset vi Sør-Libanon i et desperat forsøk på finne veier som var farbare. Til slutt rullet vi inn i FN-leiren i Naquora til et emosjonelt gjensyn med resten av våre OGL-kamerater, og fortsatt hadde ikke krigen stoppet. Livet i Naquora var rart for oss som observatører, da vi ikke hadde noen jobb å gå til, bortsett fra å delta på morgenbriefen. Dagene gikk med til masse fysisk trening, se IDFs marinefartøyer skyte artillerigranater over hodene våre inn i åsene bak Naquora, se på DVDer, og mer fysisk trening. Krigen fortsatte like nådeløst. Endelig, 14. august, ble en våpenhvile erklært og OGL planla hvordan vi kan ta tilbake våre tre gjenværende patruljebaser.
HJEMREISEN
Min tjeneste i UNTSO hadde nå vart ett år, og jeg sto derfor på tur for å bli sendt hjem. Hjemreisen kunne ikke gå via den internasjonale flyplassen i Beirut, men ble gjennomført med et mindre fartøy fra havna i Tyre til Kypros. Etter noen dager med stressmestring og avslapping ble vi satt på fly hjem til Norge og et lykkelig gjensyn med familien.
De gjenværende observatørene i OGL reetablerte de to patruljebasene som fortsatt var mulige å benytte. PB Ras var truffet at fire treff fra en IDF Merkava og det var behov for en større utbedring før den kunne tas i bruk igjen. Etter hvert ble det gjennomført et systematisk søk i ruinene av PB Khiam, en opprivende erfaring for de som deltok, og med hjelp av tyngre ingeniørmateriell ble restene av vår fjerde kollega oppdaget. Også disse restene ble overført til UNTSO HQ i Israel for medisinsk identifikasjon.
På 8 dager den sommeren ble Observer Group Lebanon, med en førkrigsstyrke på 52 desimert med tap av over 10% av sin styrke og 50% av sine posisjoner.
HISTORIEN OVENFOR ER SKREVET TIL MINNE OM
- – major Hans-Peter Lang, Østerrike (drept i tjeneste)
- – major Paeta Derek Hess-von Kruedener (Wolf), Canada (drept i tjeneste)
- – kapteinløytnant Jarno Mäkinen (Big Mac), Finland (drept i tjeneste)
- – major (posthumt oberstløytnant) Du Zhaoyu, Kina (drept i tjeneste)
samt
- – kaptein (nå oberst) Roberto Punzo, Italia (skadet i tjeneste)
- – kaptein (nå major (p)) Matina Stanfield (Jewell), Australia (skadet i tjeneste)
