Bakgrunnen for konflikten
Konflikten i Kongo startet da landet fikk sin uavhengighet fra Belgia 30. juni 1960. Den var sammensatt av flere faktorer og hendelser. Avkoloniseringen var dårlig forberedt, det brøt ut mytteri i hæren og det kom til voldelige sammenstøt mellom etniske kongolesere og europeere. I sør brøt de to delstatene Katanga og Sør-Kasai, med belgisk støtte, ut av Kongo. Landet befant seg i en tilstand av borgerkrig, i tillegg ble konflikten dratt inn i den kalde krigens rivalisering mellom USA og Sovjetunionen.
Sovjetunionen involverte seg ved å støtte landets statsminister, Patrice Lumumba, med blant annet rådgivere. Dette førte til konflikt med landets president, Joseph Kasavubu, og videre til handlingslammelse. I forvirringen som rådet gjennomførte Kongos senere diktator og daværende sjef for hæren, Mobuto Sese Seko, et militærkupp og tok over makten.
Før Mobuto tok makten svarte FNs sikkerhetsråd positivt på Lumumbas forespørsel om bistand, og ONUC ble iverksatt. Det var den største FN-operasjonen til da, med nær 20 000 soldater på det meste.
Om denne operasjonen
ONUC ble trukket inn i borgerkrigen. FN-soldatene måtte slåss mot utenlandske leiesoldater for å skape ro og orden i landet, og for å holde Kongo samlet ble de satt inn for å ta tilbake kontrollen over Katanga. Dette var to av styrkens oppgaver ifølge mandatet. Da full borgerkrig truet, ble mandatet forsterket i 1961, og ONUC ble autorisert til å anvende makt utover selvforsvar – noe styrken også gjorde. Flere offensive operasjoner ble gjennomført, blant annet luftstyrker mot Katanga. I januar 1963 ga utbryterne opp, og en viktig del av oppdraget var løst.
Sverige stilte jagerfly og India bombefly, til operasjonen i Kongo. Sverige stilte også den første styrkesjefen, generalløytnant Carl C. von Horn, og en bataljon overført fra UNEF. Svensk var også FNs generalsekretær Dag Hammarskjøld. I et forsøk på å løse krisen i Katanga omkom Hammarskjöld da flyet hans styrtet over Ndola i Nord-Rhodesia (dagens Zambia) i september 1961. Den norske offiseren Bjørn Egge, etterretningssjef i ONUC, var den første fra FN som kom til stedet og identifiserte generalsekretæren.
Norges bidrag
Norge var med i hele operasjonen. Luftforsvaret stilte det største bidraget. Hæren bidro betydelig, og offiserer fra Sjøforsvaret deltok også. Med enorme avstander var lufttransport kritisk, og Norge stilte besetning og bakkemannskap for flere flytyper og for helikopter, samt sambandspersonell.
Fra starten sendte Norge to fly, som blant annet ble brukt til rekognosering. Siden bidro Norge med flere avdelinger inklusive militærpoliti og transportkontroll, mekanikere, sanitetspersonell og stabsoffiserer.
I en kort periode, fra januar til mai 1963, stilte Norge også med en lett luftvernbataljon på 325 soldater. Ved ankomst i Kongo fikk disse i oppgave å løse vakt- og sikringsoppdrag siden Katangas luftstyrker var eliminert – dog med ordre om å være i stand til å løse det opprinnelige oppdraget ved behov. Luftvernbataljonen var stasjonert sammen med militærpolitiet på Kamina-basen i Katanga, men ble etter hvert spredt på fem andre baser innenfor et område med areal tilsvarende Sør-Norge. Fra basene drev man også patruljering i de nærliggende områdene.
Norge hadde én styrkesjef for ONUC: generalmajor Christian Roy Kaldager (1963).
De siste norske soldatene forlot Kongo i juni 1964.
Forsvaret mistet en soldat i Kongo, Hans Kristian Hansen som døde i januar 1962.
Tips til videre lesning
- Arnesen, Lars Andreas. 2015, Fra Gardermoen til Afrikas hjerte. Den norske FN-styrken i Kongo, 1960-1964. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.
- Sitter, R. 2021, Med FN i Kongo. Norges deltakelse i ONUC, 1960-1964, Forsvarsmuseets skrifter nr 16.
- Reiermark, L. 2011, Den vanskelige friheten. Congo/Katanga 1960-64 Nigeria/Biafra 1968.
- Mikaelsen, S. W. 2010, FN-tjeneste i Kongo - slik jeg husker det. Forlaget Kristiansen.
- Nasjonalt veteranmonument, minnelund over falne og omkomne fra internasjonale operasjoner.
