Vi reiste ut den 22. mai 1962. Jeg husker at turen ned var lang. 23 timer i ett fly. Tre, fire mellomlandinger, og vi måtte ha surstoff for å komme over alpene. Da vi landa i Leopoldville (dagens Kinshasa), var det mørkt og masse fremmede lukter.
Vi ble tatt imot på hovedkvarteret og skulle plasseres ut i hele Kongo. Jeg skulle egentlig til Elisabethville (byen som i dag heter Lubumbashi) – som lå i utbryterstaten Katanga. Men så var det en fenrik som ville bytte. Jeg snakket litt fransk, så jeg fikk en jobb med elv- og jernbanetransport i Leopoldville.
Jeg husker havna i Leopoldville. Det var nesten som Oslo havn – mye handel. Men bare nesten.
Det å se levende krokodiller ligge klar til salg, var spesielt.
Jobben var å sende forsyninger til FN-systemet som var spredt over hele landet. Mye gikk på fly, men mye gikk også på båt langs Kongoelva. En del av forsyningene ble borte underveis. Jeg husker spesielt ett parti som skulle videre på båt. Det hadde nok stått litt for lenge på lager, og mye var borte.
Jeg var et halvt år i Leopoldville, kun avbrutt av en tur til Dar es Salaam for å ta imot et skip med indonesiske soldater. Det var litt spesielt når de ankom. De gikk nemlig rett i stilling da de kom i land. De visste nok ikke helt hva de kom til. Men de var dyktige soldater, indoneserne. De hadde blant annet mange måneders utdannelse kun for bruk av kniv.
Det siste halve året var jeg i Goma, helt øst i Kongo. Jeg jobbet med utsendelse og mottak av forsyninger og personell på flyplassen. Der jobbet jeg sammen med lokale – både hutuer og tutsier. En av episodene fra Kongo som har sittet lengst i, var da en av mine gode venner som jobbet på flyplassen, Mattias, kom til meg og ville at jeg skulle ta med en liten gutt hjem. Hans sønn. Det kunne jeg ikke, og det var ikke så lett å fortelle det. Mattias var en mann som ikke smilte så ofte, og han smilte ikke da heller.
Det var kinkige situasjoner fra tid til annen. Skuddvekslinger mellom politi og militære. Vi merket også spenningene mellom hutuene og tutsiene. Noe av det fine med jobben var at vi kunne kjøre over til Rwanda og bade i Kivu-sjøen.
Vennligheten til folk gjorde inntrykk
I Goma bodde vi i et eget hus. Vi var tre nordmenn, og en danske. Huset ble kalt Norway House. Vi hadde mye besøk fra folk i FN-systemet som var i Goma, på vei fra eller til et annet sted. Vi hadde også venner blant malaysierne. Kaptein Navi var gjest hos oss flere ganger i uka. Han var ikke tro muslim, og likte å ta seg en whisky. Vi handlet mye grønnsaker, og faktisk lever, på det lokale markedet. Kokken vår, Louis, var flink, og jeg husker det gikk mye i suppe.
Vennligheten til folk gjorde inntrykk. FN var vel ansett over hele Kongo – bortsett fra i Katanga, hvor de var uglesett. Jeg husker også kontrastene mellom Leopoldville – som var et sumpområde med høy temperatur og fuktighet – og Goma, hvor nettene var såpass kjølige at vi brukte ulltepper.
Jeg er glad for at jeg dro. Jeg fikk en del venner som jeg fortsatt har kontakt med i dag. Også blir du brått voksen når du møter en situasjon som var såpass ukjent.
Jeg tror jeg lærte noe om toleranse i Kongo. Hvis du oppførte deg noenlunde bra, ble du tolerert. Du ble vel ansett og akseptert hvis du behandlet de lokale som likemenn. Det var det nok ikke alle i FN som gjorde. Respekten for alle folkeslag, religioner og væremåter sitter igjen. Mennesket er det samme.