Bakgrunnen for konflikten
I juni 1991, etter lengre perioder med uroligheter, ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte seg selvstendige fra Jugoslavia. Nord-Makedonia og Bosnia-Hercegovina fulgte etter i løpet av et drøyt halvår.
Kroatia og Bosnia-Hercegovina, som begge hadde betydelige serbiske minoriteter, ble åsted for krigshandlinger og omfattende overgrep mot sivile.
Etter tre år med krig ble partene i krigen på Balkan i november 1995 ført sammen til forhandlinger i Dayton, Ohio. Krigen i Bosnia-Hercegovina hadde nådd et bunnpunkt i juli samme år, med massakren på over 8000 bosniske muslimer i Srebrenica. Kombinert med kroatiske militære operasjoner med mål om å gjenerobre kontroll over områder kontrollert av serbere, var behovet stort for å finne en permanent løsning. Dayton-avtalen, mellom Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Serbia, kom på plass sent i november 1995, og ble signert 14. desember 1995 i Paris. Da hadde krigen i Bosnia-Hercegovina krevd minst 96 800 menneskeliv.
Om denne operasjonen
UNMIBH ble opprettet 21. desember 1995 i henhold til Dayton-avtalen, og fikk mandat gjennom FNs sikkerhetsråds resolusjon 1035. Det førte til opprettelsen av en internasjonal politistyrke og et sivilt FN-kontor. Mandatet ble utvidet flere ganger. Hovedoppgavene til FN-styrken var å støtte opprettholdelse av ro og orden og oppbygningen av politiet i Bosnia-Hercegovina.
UNMIBH bestod på det meste av ca. 2000 sivile politifolk og fem militære liaisonoffiserer. Hovedkvarteret befant seg i Sarajevo, støttet av seks regionale hovedkvarter, blant annet i Tuzla, Bihac og Mostar. Operasjonen hadde nært samarbeid med Natos IFOR og senere SFOR. I juli 2002 anså FNs sikkerhetsråd mandatet som oppfylt og operasjonen ble avsluttet ved utgangen av 2002.
Norges bidrag
Norge bidro til UNMIBH med militære liaisonoffiserer og militærassistenter i 1996 og 1997. I tillegg tjenestegjorde også norske politifolk i denne FN-operasjonen.
