Bakgrunnen for konflikten
Årsaken til konflikten i Libanon i 1978 var å finne i forholdet mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO). De to partene grep til militære midler for å gjøre opp seg i mellom. PLO kjempet for en egen palestinsk stat, Israel forsvarte sin statsdannelse. Utfallet ble noe uvanlig; okkupasjon av en tredjepart, den sørlige delen av Libanon. De palestinske gruppene opererte vesentlig herfra. Fra sine baser i Sør-Libanon beskjøt de mål i Nord-Israel, og israelerne svarte.
Natt til 15. mars 1978 invaderte Israel Libanon for å drive palestinerne ut av grenseområdene. Den utløsende årsaken var et palestinsk kommandoraid nær Haifa.
Senere invaderte Israel på ny Sør-Libanon. I 1982 ble FN-styrken skjøvet til side da Israel gikk enda lenger inn i Libanon, denne gangen helt til hovedstaden Beirut. Byen ble beleiret og bombet, helt til PLOs ledelse og soldater ble tvunget ut av landet. PLO ble imidlertid ikke knust, og den israelske okkupasjonen skapte snart en ny motstander: Hizbollah. Gruppen bidro til at Israel i 2000 valgte å trekke seg ut av Libanon. Dermed fikk Hizbollah fotfeste helt til grensen. Spenningen vedvarte og angrepene fortsatte. I juli 2006 gikk Israel igjen inn i Libanon, denne gangen for å nedkjempe Hizbollah. Krigen endte i august med våpenhvile og forsterkning av UNIFIL-styrken. Samtidig gikk den libanesiske hæren inn i Sør-Libanon og tok kontroll for første gang siden 1975.
Om denne operasjonen
Israels angrep og okkupasjon av Sør-Libanon i 1978 ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, som vedtok å sende en midlertidig fredsstyrke, UNIFIL. Mer enn tre tiår senere står den fortsatt i Sør-Libanon. Styrkens oppgaver ble delt inn i tre deler: Å føre tilsyn med israelsk tilbaketrekking fra Sør-Libanon, å gjenopprette fred og sikkerhet i området, og å assistere libanesiske myndigheter med å gjenvinne kontroll og myndighet. Oppgavene ble senere utvidet i forbindelse med krigen i 1982 og 2006.
Operasjonens ansvarsområde, som befant seg mellom Litani-elven i nord og Israel i sør, Middelhavet i vest og Syria i øst, ble delt inn i åtte deler. I sør ble også Israel stående i en sone som gikk under navnet «Enklaven», en buffersone utenfor Israels grenser. Ni land bidro opprinnelig med til sammen ca. 6000 soldater, hvorav åtte stilte med bataljoner som fikk hvert sitt ansvarsområde. Per i dag har nærmere femti nasjoner bidratt i UNIFIL. Norges bidrag fikk ansvar for den østligste delen mot grensen til Golan og Syria.
Norges bidrag
Beslutningen om å stille en styrke i UNIFIL ble tatt i påsken 1978. Bare fire dager etter at Norge mottok henvendelsen fra FN, var første fremparti på vei til Beirut. Tidlig i operasjonen stilte Norge med det største bidraget, flere avdelinger og rundt 900 soldater. Mange som ble satt inn i den første kontingenten og de påfølgende, hadde erfaring fra Gaza.
Infanteribataljonen Norbatt var hele tiden det største bidraget, og det som ble værende hele perioden. Bataljonen fikk hovedkvarter i Ebel Es Saqi og bestod mesteparten av tiden av to geværkompanier. Hovedoppgavene bestod blant annet av å bemanne kontroll- og observasjonsposter samt patruljer som ledd i å overvåke våpenhvilen mellom partene i konflikten. Tre andre avdelinger ble satt inn i 1978. Verkstedkompaniet Normaintcoy, som holdt til i Camp Scorpion i Tibnine, fikk ansvaret for reparasjon av kjøretøy, våpen og aggregater for samtlige bataljoner i UNIFIL. Normaintcoy ble trukket hjem i 1996. Helikoptervingen Norair ble trukket ut i 1979, sanitetskompaniet Normedcoy i 1980. Begge holdt til ved operasjonens hovedkvarter i Naqoura. Norge bidro også til UNIFIL sentralt, til flernasjonale avdelinger og i en rekke stabsfunksjoner.
Etter den israelske invasjonen i 2006 ble styrken forsterket. Norge bidro på ny - denne gangen med fire missiltorpedobåter (MTB) og et støttefartøy med base i Limasol på Kypros. Her ble det også opprettet støttefunksjoner for fartøyene og mannskapene, blant annet en sanitetsgruppe som også fikk ansvar for svenske og danske bidrag til operasjonen. Norge bidro også med stabspersonell ved UNIFILs hovedkvarter i Naqoura, og senere med sivilit-militært samarbeid.
I løpet av 20 år, samt periodene 2006-2008, tjenestegjorde 22 441 norske kvinner og menn i UNIFIL. Totalt omkom 21 soldater under tjenesten. For en ny generasjon nordmenn ble UNIFIL selve symbolet på fredsstyrker og internasjonale operasjoner.
Norge hadde én styrkesjef for UNIFIL: generalmajor Trond Furuhovde (1993- 1995).
Tips til videre lesning
- Den norske leiravisen Blue Beret og kontingentbøker på Norsk veterannettverks nettsider
- Strømmen, W & Leerand, D. (2005), I kamp for fred. UNIFIL i Libanon - Norge i UNIFIL 1978-1998. Oslo, Gazette Bok AS.
- Hohle, Per (red.). (1983), Norske FN-styrker i Libanon.
- Ingskog, Eddie A. & Sondov, Sverre. (1983), Norske FN-styrker i Libanon, Biografisk del kontingent I-X
- Nasjonalt veteranmonument, minnelund over falne og omkomne fra internasjonale operasjoner.
