Bakgrunnen for konflikten
Da Egypt i 1956 bestemte seg for å nasjonalisere Suezkanalen reagerte Israel, Frankrike og Storbritannia med å gå til militær aksjon; i dag kjent som den andre arabisk-israelske krig. Målet med operasjonen var å ta kontroll over kanalen, samt å styrte president Gamal Abdel Nasser som hadde tatt over makten samme år. Aksjonen ble møtt med fordømmelse fra FN. I tillegg utøvde USA og Sovjetunionen sterkt press på britene og franskmennene, noe som førte til at begge raskt måtte oppgi sine planer og trekke styrkene hjem. Begge landene mistet dermed sin mangeårige ledende posisjon i Midtøsten. Israel på den andre siden, trakk seg ut av Egypt i mars 1957.
Om denne operasjonen
UNEFs mandat ble gitt av FNs generalforsamling. Mandatet gikk i første omgang ut på å overvåke våpenhvilen og tilbaketrekningen av britiske, franske og israelske styrker fra Egypt. Etter at dette var gjennomført i første halvdel av 1957 fungerte UNEF som en buffer mellom Egypt og Israel langs grensen mellom Gaza og Israel. Dette ble dermed den første fredsbevarende operasjonen i FNs historie.
Konflikten i området holdt seg relativt kjølig frem til 5. juni 1967. Da begynte seksdagerskrigen mellom Israel på den ene siden, og Egypt, Syria og Jordan på den andre. Kombinert med at Egypt i forkant varslet UNEF om at de ikke lenger var ønsket på Gaza-stripen, markerte dette slutten på både FNs og Norges bidrag. UNEFs hovedkvarter meldte til alle avdelinger at de måtte være klare til å reise på en times varsel.
Av til sammen 24 land som tilbød seg å stille opp, ble ti plukket ut til å bidra med styrker. Av disse igjen, holdt syv stand frem til 1967, deriblant den dansk-norske Danor-bataljonen. Landene løste oppdraget ved å opprette troppsleire, observasjons- og kontrollposter langs grensen, støttet av mobile rekogniseringsavdelinger, og to feltsykehus. Styrken gikk innledningsvis fra å omfatte ca. 6000 mann, til ca. 3800 da man begynte å trekke seg ut i mai 1967.
Norges bidrag
Tre år etter at Norge forlot Tyskland, skulle Norge igjen stille en stor styrke i fredens tjeneste. I løpet av 22 kontingenter tjenestegjorde det i gjennomsnitt 500 soldater per kontingent. Som i Tysklandsbrigaden, var det igjen først og fremst frivillige vernepliktige som tjenestegjorde i Midtøsten.
Norge bidro, sammen med Danmark, til en redusert bataljon. Innledningsvis med blant annet et geværkompani, som senere ble utvidet til to, en bataljonsstab og et stabskompani. Norge bidro også med soldater og personell til et feltsykehus som befant seg i Rafah helt sør på Gazastripen. Sykehuset var under norsk ledelse de første tretten kontingentene, samt de siste par månedene av UNEFs eksistens i 1967. Senere bidro man også med militærpoliti.
De siste norske styrkene som tjenestegjorde i UNEF, forlot Gaza 8. juni 1967 i en kolonne på 13 hvitmalte kjøretøyer med retning havnebyen Ashod i Israel. 58 nordmenn forlot Ashod med det svenske fartøyet «MS Thuleland» om morgenen 9. juni 1967 med kurs mot Kypros. Sammen med resten av de norske styrkene fra Gaza gikk ferden videre til Gardermoen. Ingen nordmenn mistet livet i krigen, som brøt ut i 1967, men til sammen syv norske soldaters liv gikk tapt i fredens tjeneste på Gaza.
Tips til videre lesning
- 95 Nyquist. 1961, Fra perm til perm, med Ola til Gaza.
- Marki, P. 2007, United Nations Emergency Force. Danor-bataljonen og det norske feltsykehuset. Suez, Sinai og Gazastripen 1956-1967.
- Nasjonalt veteranmonument, minnelund over falne og omkomne fra internasjonale operasjoner.
