Jeg tjenestegjorde i jegertroppen i infanteriet, så sjansen var stor for at man måtte dra til russergrensa. Det hadde jeg overhodet ingen lyst til. Ingen hadde lyst til å bo i telt på russergrensa. Det bød meg i mot. Da var det bedre å komme til sol og varme. Jeg hadde lite penger den gangen, hadde nemlig ødelagt bilen, og i Gaza kunne man tjene litt. Å søke seg dit var populært. Heldigvis hadde jeg et godt forhold til kompanisjefen.
Vi kjørte en DC80 fra Gardermoen, mellomlanda i Roma, og videre til Beirut. Fra Beirut var det seks småfly, og det var jævelskapens tur – jeg ble så kvalm. Det første vi møtte var markedet i Gaza by, det var en fæl lukt.
Jeg hadde ikke matlyst de første 14 dagene.
Jeg husker julaften i Beit Lahiya. Det var kjedelig å ligge der nede på julekvelden. Vi hadde tatt noen øl, og jeg og en til fant ut at vi skulle ta på oss treningstøyet og løpe gjennom ei treningsløype. Den gikk gjennom en appelsinplantasje. Vi ble oppdaget av tre arabere med maskinpistoler som ropte «stanna hella» – stå stille! De ville ha oss i «kallabosh» – arabisk fengsel – og jeg tenkte at nå var det skummelt. Så jeg begynte å rakke ned på israelerne, og på den måten ble jeg godvenner med en av araberne – da fikk vi gå hjem.
Det er mange episoder jeg husker godt. En gang gikk vi nattpatrulje på sanddyner langs grensa til Israel. Troppsjefen holdt på å styre oss rett inn i Israel – det var skummelt.
Jeg var med på to permisjonsturer til Kairo. Jeg husker en dag vi skulle besøke pyramidene. Jeg gikk i en trang gang, og de hadde sluppet inn for mange folk, det ble for lite surstoff og og det brøt ut panikk der inne. Da var jeg skremt. Det var min siste tur i en pyramide.
Vi var i Port Said for å gå vakt på brygga der i 14 dager. Turen ned dit tok lang tid. Vi satt på lastebiler med trekrakker og presenning, og så kom vi ut for en sandstorm og det blåste sand over alt. Det var litt artig å reise langs Suez-kanalen – å se alle skipene som seilte i den smale kanalen. I Port Said så jeg ingen biler, det var bare hestedrosjer. På hotellet der vi bodde, var det en araberkokk – en skikkelig stor og lang mann. Det var første gang jeg hadde tatt meg et glass Martini, og jeg hadde moro av å prøve araber’n i håndbak. Han sa: «Du liten gutt fra Norge, ingenting for meg». Jeg sa at den som tapte, måtte levere klokka si. Jeg telte til tre, og tenkte at her må jeg satse alt på en gang – og araber’n gikk ganske fort i bordet. Han ble sur, og snakket aldri mer til meg. Men jeg fikk klokka hans.
Jeg var vaktmann. Å stå på vakt langs grensa, og å gå ute i ørkenen på natta, var ikke det morsomste jeg visste. Det var vakt i fire timer, fire timer fri. Sånn holdt vi på i et døgn. Og så var det et døgn fri i kompanileiren. De to siste månedene var jeg hjelpekokk og kantinebestyrer.
Vi bodde i brakker av treverk med teltduk over. Det var 16 mann i hver brakke. Smale køyesenger. I januar var det vann i hele leiren. Den lå nemlig nede i ei lita dump. Vannet var ødelagt, så vi måtte bruke mye klor. Vi drakk derfor mye øl. En Tuborg kosta 8 øre.
Jeg husker den fæle fattigdommen. Særlig i Kairo, og i Gaza. De hadde esel som dro en plog. Det var sånn det var i Norge på 1800-tallet.
Jeg er veldig glad for at jeg dro ut. Det var en fin opplevelsestur, i tillegg til at vi gjorde noe nyttig. Også lærte jeg at vi har det veldig godt hjemme i Norge.