Sommeren 95 tilbrakte jeg i Bosnia som FN soldat. Jeg hadde akkurat vært en tur hjemme i Norge i to uker og kom ned igjen i juli. Det skjedde et eller annet i området Srebrenica, det var store bosniskserbiske styrker i området. Det hadde vært mye bråk og situasjonen var bare blitt verre og verre, noe var på gang. UNPROFOR hadde mistet flere OPer og noen mannskaper var tatt til fange. Dutchbat manglet forsyninger, noe de hadde gjort i store deler av 95. Det ble bedt om flystøtte fra NATO, men det ble ikke noe bombing da de var redd for represalier pga FN fangene som de bosniskserbiske styrkene hadde. De samme styrkene truet også med å angripe en FN leir i Potokari hvor det befant seg mellom 20-30 000 personer, dette var stort sett sivile som hadde søkt tilflukt i leiren.
Det skjedde mange grusomheter i disse områdene de påfølgende dagene, det var tortur, det var voldtekter, det var drap, massakre. Nesten 20 000 mennesker flyktet fra området og krysset konfrontasjonslinjen mot bosnisk muslimsk området. Ca 10 000 av disse endte opp i flyktningleir inne på Tuzla Airbase hvor vi holdt hus. Det var et enormt arbeid som ble utført av FN soldater fra mange land disse dagene på Tuzla airbase. Det ble satt opp 1015 telt, det ble gravd store jordhull hvor man la planker over så kunne folk gjøre sitt fornødne mellom plankene. Folk var så desperate at de begynte å bruke latrinen mens vi bygd dem. De ble en enorm stank etter hvert, men det ble strødd på kalk og gravd over etter hvert som de ble brukt. Det var umulig å etablere skikkelige toalettfasiliteter til en så stor menneske mengde på kort tid. Rent drikkevann og mat var også en utfordring. Vi satte opp store hvite telt/plasthaller som ble brukt som sykehus. Lastebiler ble brukt som ambulanser, mange ble kjørt til sykehus i Tuzla samt det norske feltsykehuset Blue Factory, men antallet som trengte behandling var enormt. Husker de bar inn en dame mens vi gjorde siste innsats på en plasthall, hun var blitt gjengvoldtatt, var ikke i stand til å gå, ble båret inn og lakene som dekket nedre del av kroppen hennes var blodig..
Det ble lange dager, man skulle drive tjenesten med konvoier i Bosnia, og alle tid utenom det gikk med i flyktingeleiren, det var kvinner, barn og eldre der, det var totalt fravær av unge gutter og menn. De fleste av disse var blitt massakrert, mange av flyktningene hadde sett at far, bror, sønn eller bestefar var blitt drept eller hentet med makt av bosniskeserbiske soldater. Barn hadde også sett sin mor eller storesøster var blitt voldtatt av de samme soldatene. Barn i 3-4 år alderen satt der med alvorlig ansikter, øynene så ut som de tilhørte gamle mennesker som hadde opplevd mye smerter. Det var lite lek og latter. De bodde i små telt og alt de hadde var ting de hadde fått med seg i plastposer.
Etter hvert gikk det rykter om at enkelte soldater hadde kjøpt sex i byttet mot sigaretter hos flyktningene, jeg håper ingen av de norske gjorde det, men det måtte opprettes vakthold mellom basen og flyktningleiren. Vi hørte noen historier fra vakt og eskortesoldatene som patruljerte det området sammen med hundetroppen, men jeg skal ikke gjengi de her.
Veldig mange av oss som var der syntes det var veldig bra å få yte en innsats for sivile, men skuffelsen over at det kunne skje et folkemord i et området som var erklært som sikker sone av FN var og er enorm. Man føler at man har svikten selv om vi som en logistikk bataljon ikke hadde forutsetninger for å kunne hindre dette. De nederlandske FN soldatene som hadde vært i Srebrenica, Zepa og Potokari var også innom Tuzla før de skulle dra hjem, dette var en slagen og deprimert gjeng. De hadde møtt veggen, noen hundre lett utstyret FN soldater mot 7000 bosniskserbiske soldater under ledelse av General Mladic. Det var rått parti for å si det enkelt. Hvordan i all verden kunne FN erklære noe som helst som sikker sone uten å sette makt bak det, det skjønner jeg fortsatt ikke den dag i dag. De sviktet ikke bare befolkningen der, de sviktet sine egne soldater og resten av verden.
Det skjedde mye dritt i Bosnia, men å se lidelsen til de sivile, se de farløse, de som har mistet sine kjæreste, se fullstendig knuste byer og landsbyer, de enorme kirkegårdene som var over alt. At noe så grusomt kunne skje i Europa i vår tid er ikke mulig å fatte.
Jeg har ingen egne bilder fra denne perioden, klarte ikke å ta med kamera, inntrykkene var altfor sterke.