##Sisu – i meste laget
I Makedonia var jobben vår, jobben til UNPREDEP, å sørge for å bevare den fredelige situasjonen som fortsatt var der. Det var mer fred enn krig for oss som var soldater der på midten av 90-tallet (Sommeren 1995).
En dag skulle min venn telemarkingen og jeg ta en tur med et pansret kjøretøy – en finsk Sisu – for å gjøre oss bedre kjent oppe i fjella. Telemarkingen satt ved rattet, jeg var ”leader” og sto i luka oppe på vogna. Den som kjører ser lite eller ingenting bakover og til sida, så den som leder ferden er også et sett ekstra øyne for sjåføren.
Vi bestemte oss for å besøke en amerikansk posisjon høgt oppe i fjellet. Uheldigvis var skogsbilvegen vi valgte ikke den riktige vegen fram til posisjonen. Vegen var rett og slett ikke dimensjonert for en slik formidabel tre meter brei koloss som en Sisu er, så den begynte å sprekke på midten ettersom vi kjørte bortover. Vi skjønte at vi var ille ute.
Etter ei stund hadde vi kommet til vegens ende. Motorsaga gjallet oppe i fjellsida. Vi såg en plass vi kunne snu, og bestemte oss for å gjøre et forsøk. Vi visste ikke om det gikk. Jeg gikk ut av vogna. Ingen vits i at også jeg blei med i fallet nedover fjellsida hvis det gikk galt. Men det gikk bra! Flink sjåfør!
Vi konfererte med sjefen vår på radio, og blei enige om å sikre oss ved å feste en vinsj oppover i terrenget mens vi kjørte tilbake. Vegen var akkurat like brei som vogna. Det gikk akkurat. Vegen sprakk som sagt på midten på grunn av vekta, men revna ikke helt.
Etter noen hundre meter var vi på tryggere grunn, kuttet vinsjinga, og satte nesa hjemover. Radiokontakten var så som så på grunn av dårlig dekning, så de andre var litt ergerlige på oss for manglende oppdateringer da vi kom inn til leieren. Vi skjønte at det var fordi de hadde vært engstelige for oss.
##Lokal
I Hellas fikk jeg etter noen måneder beskjed om at jeg ”var blitt som en greker”. I sør blir en gjerne mer impulsiv og snakkesalig enn en kanskje er hjemme når det er kvite vidder og stille stunder en omgir seg med. En norskamerikaner på Hydra sa at han trodde denne miksen av nordmenns kjølige ro og den sydlandske temperamentsfulle varme, kunne være en fin kombinasjon for et menneske.
I Makedonia opplevde jeg noe artig. Vi var og besøkte en finsk soldat på et lokalt sykehus. Alle blei hilst god dag på engelsk, unntatt jeg. Meg tiltalte de på lokalspråket. Jeg var vel mørk nok, og ubestemmelig nok utseendemessig, til at jeg gikk for å være innfødt.
##Kosovo
Dette var i 1995, før det blei helt forferdelige forhold i Kosovo. Norske journalister på besøk hos oss i det skandinaviske kompaniet i Makedonia, kom seg ikke over grensa til Kosovo da de ville undersøke forholda der.
Min sjef sa at ”de hadde en kar som sikkert ville synes dette var et interessant oppdrag”. Dagen etter satte vi kurs for Kosovo, tre norske journalister og jeg, i en FN-bil. Vi viste bare pass på grensa, og kom oss over. Om måten vi gjorde dette på var litt vel oppfinnsom, får vi håpe det kan tilgis nå i ettertid. Det var snakk om at journalistene skulle få lage noen reportasjer fra et område der det seinere skulle vise seg at det gikk helt galt.
Noe intervju med den albanske lederen Ibrahim Rugova viste seg å være umulig, han satt i et annet møte, men vi drog og besøkte en annen institusjon i Pristina, nemlig den lokale Røde Kors-sjefen, en blid sørlending som gikk i cowboyhatt for at folk lettere skulle kjenne han igjen.
Etter en dag sammen med han, en dag der Pristina for meg framsto som en mye mer moderne by enn jeg hadde trodd, avsluttet vi med en bedre kjøttmiddag på restaurant, før jeg kjørte journalistene tilbake over grensa, tvers gjennom Makedonia og ned til den greske grensa. Der sa vi farvel, og jeg satte kursen nordover igjen. ”Hjem” til Kumanovo.