Oberst(P) Jarl Otto Westvang var født i 1942. Han har tjenestegjort i kontroll- og varslingssystemet (K&V) i Luftforsvaret i hele sin karriere. Han har bl.a. vært midlertidig sjef for Luftforsvarets stasjon Sørreisa og sjef for Luftforsvarets stasjon Mågerø. Han har også tjenestegjort ved K&V systemets stasjoner i Vardø, Honningsvåg, Reitan og Gråkallen.
Han var den første sjefen ved NAEW-E-3A Forward Operations Location (FOL) på Ørlandet. I tillegg til sin tjeneste for FN i Kongo, har han internasjonal tjeneste fra NATO E-3A i Geilenkirchen Tyskland, NATO HQ i Brussel og ved NATO HQ AIRNORTH på Ramstein, Tyskland.
Forberedelse til avreise
---------------------
Tidlig i desember 1963 fikk jeg vite at jeg skulle dra til Kongo – jeg hadde søkt og det var ikke uvanlig at sersjanter i Luftforsvaret etter søknad fikk reise ut for kortere eller lengre perioder. Det var et antall befal fra Luftforsvaret som skulle dra samtidig. Eldste offiser kom fra Sola hovedflystasjon og var sjef for Forsyningsgruppen.
Oppmøte var i Myntgata 2 i Oslo, som den gang huset Luftforsvarets overkommando (LOK). Der fikk jeg utstedt militært ID-kort som jeg ikke hadde fra tidligere – videre til vaksinasjon og utlevering av effekter og våpen som vi fikk på Linderud. Mitt personlige våpen var en 9mm Walter – tror ikke vi fikk utlevert ammo! Reiseforskudd ble utbetalt med 300 US $ og det var det eneste jeg hadde med meg av kontanter ved avreise fra Norge.
Reisen
---------------------
Husker ikke at vi fikk noen form for orientering, men det ble formidlet at vi fikk oppføre oss som folk og ikke rote bort pengene våre. Tror kanskje at vi var ca 20-25 mann, vrient å si for dette var ikke noen avdelingstransport. Vi reiste alle i sivilt antrekk med vårt militære tropeutstyr nedpakket sammen med våpenet.
Første del av reisen var med nattoget fra Oslo Ø til København. Deretter videre med tog gjennom Europa til Pisa. Husker at jeg var nervøs for en grensepassering med tollkontroll i Brennerpasset pga våpenet. Jeg reiste alene og kjente ingen av mine kollegaer – 21 år gammel og på vei til Afrika.
Ved ankomsten til Pisa ble jeg tatt hånd om av to mann fra 335 skv, en flyger og en maskinist. De tok meg med til diverse måltider og kjente Pisa godt fra tidligere opphold. Vi var i Pisa i en uke i påvente av videretransport. Jeg ble fortalt at vi var heldige som skulle fly med Canadaair Yukon og ikke med Canadaair C-5 Northstar som var alternativet.
Ankomst Kongo
---------------------
Ved ankomsten til N’djili, som var hovedflyplassen i Leopoldville (Leo) var det mørkt og lummert. Tror de fleste jeg reiste sammen med skulle arbeide på flyplassen eller ved et hovedkvarter i hovedstaden. Jeg skulle imidlertid til Elizabethville (Eville) som ligger ca 2400 km sydøst.
Opsen på flyplassen var imidlertid bemannet av norsk personell og de forbarmet seg over meg. De tok meg med hjem til sin villa som lå et stykke fra flyplassen. Etter noen forfriskninger gikk jeg til køys med walteren under puta – forberedt på det verste. Jeg fikk overta køya til en som hadde valgt å ta sitt eget liv – ble jeg fortalt.
Ute på terassen satt det en kongoleser med klubbe og passet på oss – sa de da!
I Leo var det enkelte områder og barer som var «Out of Bounds» for FN.personell. Noen dager senere ble jeg påtruffet av en norsk offiser som lurte på hva i all verden jeg gjorde der. Etter en kort samtale ble jeg beordret til å pakke snippesken og dra ut til flyplassen for å forsøke å få haik med en C-124 Globemaster fra USAF. Han var kjent med at disse flyene fløy til eville på natten og plass på disse store flyene var det nok av. Så uten å stå på noe passasjer-manifest, men med pass og fremdeles 300 US$ i lomma gikk turen til Katanga samme natt.
Forlegning og transport
---------------------
All FN-ansatte med tilknytning til Air ops var forlagt i møblerte hus i Eville. Disse villaene var forlatt av belgiske statsborgere som hadde evakuert fra landet. FN hadde så leid villaene og jeg mener at vi hadde 6-8 hus som vi hadde ansvaret for.
På Base ops hadde vi 4-6 kjøretøy som vi brukte til og fra jobb, i tillegg fikk deployerte crew utlånt bil ifm sin deployering til Eville. Drivstoff var kvoteregulert og vi hadde 3000 liter bensin pr mnd tilgjengelig – den kvoten ble aldri oppbrukt.
I hver villa var det en engelsk/fransk/swahili-talende FN-ansatt(boy). Vår mann var Kabalanga louis – som bodde i et eget hus i bakgården sammen med kone(?) – han var en striks ung mann som tok seg av oss fire som bodde i huset på beste måte.
Arbeidsplassen
---------------------
Luano airport Elizabethville.
Fast bemanning på Base Ops:
– 1 major
– 1 løytnant
– 2 sjt – hvorav en var svensk
– 2 korporaler, vervet
I tillegg hadde vi norske og utenlandske crew som deployerte til Eville og fløy vårt fly og helikopter.
Luftoperasjoner
---------------------
Per Karlsen som var helikopterflyger, deltok i operasjon JADEX. Under svært vanskelige forhold ble et stort antall nonner og misjonærer evakuert. Han ble 7 sep 1964 utnevnt til Ridder av St.Olavs Orden. Tidligere samme år skrev USA’s president Lyndon B Johnson til FNs generalsekretær og roste de norske besetningsmedlemmenes innsats!
Den norske maskinisten Olav Johansen ble også hedret med St. Olavs Orden for sin deltakelse.
### Havari
Våren 1964 havarerte Otter 303, med Fanjunkare Gunnar Elg som pilot. Han var våren 1964 basert i Eville.
> ### Klipp fra en svensk kilde:
> «Den 22 maj beslutade sig FN för att evakuera den svenske misionärstationen Lemera i Kivuprovinsen. Detta efter att den omringats av rebellstyrkor. Den ANC-pluton som försvaret stationen hadde flytt. Kvar i Lemera fanns då et 20-tal skandinaver och flera hundre afrikanska elever. Under flygning till Lemera utsattes planet, en De Havilland Otter, med sex passagerare för beskjutning. Trots att planet höll sig på ca 400 meters höjd så träffades det av finkalibrig eld. Piloten Gunnar Elg landade dramatisk på en väg och alla i planet klarade sig oskadda. För dessa insatser tildelades fanjunkare Gunnar Elg, support squadron, Stockholmstidningens guldmedalj för 1964 års flygbragd».
Sosiale forhold
---------------------
Det var helt klare skillelinjer i forholdet mellom offiserer og sjt. befal på tidlig 60-tall og slik var det også i Kongo. Utenfor den vanlige tjenesten omgikkes vi ikke. Dette var vel forhold som vi var vant til hjemmefra og som vi ikke reagerte negativt på. I en kort periode fikk vi en offiser forlagt midlertidig i vår villa og da han skulle ha sine venner på besøk sponset han middag med forfriskninger på oss sersjanter inne i byen. Tydelig at han ikke kunne vise sine venner at han bodde i hus med sjt. Befalet.
Den 17. mai 1964 var vi imidlertid alle samlet i hagen hos maj Spiel som var vår sjef på flyplassen – det var 150 år siden 1814 og dette ble markert skikkelig. Ved frokostbordet sitter fra venstre kapt Hagen (MP sjef), Lt Per karlsen, maj John O Spiel, Etiopisk gjest (MP) og Lt Jan Erik Lie.
Det drikkes melk til frokost, noe som var vanlig i Katanga, men som kunne være vanskelig å få tak i.
Senere på dagen var det lokal fotballkamp hvor vår mann Svenn Willy Mikalsen deltok. På kvelden var vi invitert hjem til USA’s konsul hvor det ble servert Brandy Alexander i store beger!
Svenn Willy Mikalsen fra Narvik, MP og glimrende fotballspiller foran et entusiastisk publikum på Grunnlovsdagen.
Fullsatt tribune med forventningsfullt publikum, en kamp hvor dommeren for øvrig mistet kontrollen!
Oppbrudd
---------------------
Utover våren ble vi færre og færre i lyseblå uniform. Det vi hadde av fly og helikopter var enten havarert eller deployert. Vi hadde heller ikke lenger deployerte mannskaper og det hopet seg opp med kjøretøy rundt hjemmet vårt som vi ikke riktig visste hva vi skulle gjøre med.
Andre lands styrker dro hjem, en større redeployering med soldater fra Irland, India, Etiopia, Filipinene og Brasil, og vi begynte å føle oss litt alene. Dette gjaldt særlig da den norske MP-styrken dro hjem. Det var en solid gjeng som jeg mener å huske kom fra Kamina-basen. Vi bar aldri våpen åpenlyst når vi var i byen, men de siste ukene før hjemreisen hadde vi gjerne med oss en Walter i en bag når vi var på kino eller ute og spiste.
«Da er det på tide å fire flagget» sa John O Spiel til meg en dag. Jeg kjørte ut til flightline og krabbet opp på taket på vår grønne Ford pick-up, hadde med avbiter og klippet av wiren til FN-flagget – fire år med luftstøtte fra flybasen var historie.
Kapt Hagen sjef MP avd. tar farvel med sine etiopiske kollegaer.
Hjemreisen, og hva som skjedde etterpå
---------------------
Swiss Air med en DC-6B(HB IBU) fløy oss hjem fra Leo. Det ble en lang tur, men vi skulle jo hjem så hva gjør vel det om det tar noen timer. Første stopp var i Kano i Nigeria og deretter en pit stopp i Basel, før vi slapp av danskene i København for deretter å lande på Fornebu.
Husker ikke så meget av hjemreisen, var sliten og våknet vel ikke ordentlig før vi fikk dårlig behandling i tollkontrollen. Så var det plutselig over, jeg tok bussen inn til sentrum, og toget til Larvik. I ettertid var det ingen debrief eller legekontroll – jeg kan ikke huske hvor jeg fikk levert våpenet mitt, men jeg husker at jeg fikk tilbud om å kjøpe sommeruniformen og skjortene – mer enn halvslitt sa depotforvalteren. Det ble billig selv med ca kr 1500,- som en sjt hadde i månedslønn.
Jeg og mange andre i ONUC kom heldig fra det – jeg hadde ingen etterskader av noe slag. Andre var ikke like heldige og vi bør minnes de som deltok med livet som innsats, nemlig 245 militær, 5 sivile.
PS: Jeg burde ha nevnt den norske verkstedstyrken i Eville under ledelse av maj Kyrkjebø fra Hæren. Det var ikke så ofte vi så de ute på flyplassen, men med den kjøretøyparken vi disponerte, så var vi ofte hos dem for å få hjelp og det fikk vi alltid!
Det jeg har skrevet over er basert på forhold slik jeg husker det, og i en alder av 74 år har jeg opplevd noen erindringsforskyvninger den siste tida, utrolig men sant!