Jeg lærte hvordan jeg skulle takle døden
Jeg husker den voldsomme overgangen fra festing i fredelige Oslo, til plutselig å stå i massakrene i Bosnia. Vi ble vitne til noen av de verste overgrepene du kan tenke deg: Folk som hang spikret til veggen. Det var gjemt miner på lik. Du fikk en helt annen virkelighet rett i ansiktet.
Vi hadde heldigvis med oss mange eldre, dyktige og erfarne folk ut. Gutter som hadde jobbet i ambulansetjenesten i 20 år, for eksempel. De lærte meg – som faktisk var den yngste i hele det norske sanitetskompaniet – hvordan jeg skulle takle døden, rent mentalt: Det handler om å tenke åsted, ikke tenke på ofrenes siste minutter i live, at svart humor er lov. På den måten taklet jeg de døde.
Det var de levende som gjorde størst inntrykk: Å se små barn hvor øynene deres ikke er med. Å se lidelsen til folk, en lidelse du er maktesløs til.
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Vi var ute på et fredsbevarende oppdrag. Problemet i Bosnia var at det ikke var noen fred å bevare. FN-styrken, som jeg var en del av, var der kun for å sikre forsyninger og medisiner. Jeg var lagfører for et sanitetslag som hadde åtte pansrede ambulanser. Siden vi hadde pansrede vogner ble vi mye brukt. Ingen dager var like, og vi var stort sett på oppdrag hele tiden. Det kunne være å støtte kolonner, Røde Kors med fangeutvekslinger eller andre nasjoner. Noen av oppdragene – for eksempel i Gorazde, hvor vi støttet det britiske Duke of Wellington-regimentet – kunne vare i flere uker.
I leiren i Tusla var vi bare innimellom for å spise og dusje. Vi sov stort sett i telt eller i vognene våre. Noen ganger i ruiner. Maten var veldig bra i leiren, men ute på oppdrag var det stort sett stridsrasjoner. Det var ingen TV, internett eller muligheter til å ringe hjem. De norske avisene kom gjerne etter to uker. Jeg husker godt vi fikk tilsendt en VHS-kassett med OL fra Lillehammer tre uker etter avslutningsseremonien.
Jeg er glad for at jeg reiste til Bosnia. Det opplevedes meningsfullt å ha vært med på å hjelpe mennesker. Det vi dokumenterte den gang, blir i dag brukt av Krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia i Haag. I tillegg har opplevelsene fra Bosnia gitt meg en ro og trygghet – en bekreftelse på at jeg fungerer i alvorlige situasjoner. Det har jeg hatt med meg videre i livet.
Jeg har også gjort meg noen betraktninger om norsk trivialitet og naivitet. Vi her hjemme har ofte en klar oppfatning om hva som er rett og galt, hvem som er de «gode» og hvem som er de «onde». Ofte finnes det ikke noe rett og galt – det finnes ingen sannhet. Det finnes heller ingen absolutt løsning. Du må bare gjøre så godt du kan.