Isolasjonen i Beirut er selvfølgelig det jeg husker best. Våren 1989 var den tyngste perioden i borgerkrigen i Libanon. Det var bare 20–30 000 mennesker igjen i byen (det bor i dag to millioner mennesker i Beirut). Alle hadde rømt. Sjøveien var stengt. Byen var bomba sønder og sammen. Jeg husker hotellet hvor vi bodde, ble rammet av et bombeangrep.
Jeg lå og sov på rom 312, og raketten slo inn på rom 212.
På den tiden var Beirut «out of bounds» for FN-personell. Det var kun syv av oss som hadde dispensasjon for å være der. Jeg var militærpoliti, og min jobb var å drive livvakttjeneste og eskortetjeneste for en finsk oberst som representerte UNIFIL i Beirut.
Dette var en periode på to–tre måneder med rundt 10 000 granatnedslag i Beirut hver eneste dag. I begynnelsen reagerte vi på lyden av nedslagene. Etter hvert forstod vi at lydene var bra – da visste vi at nedslaget i hvert fall ikke hadde rammet oss. I tjenestepapirene mine står det at jeg holdt hodet kaldt og reagerte riktig i alle situasjoner. Vi fikk jobben gjort. Når alt raste sammen hadde vi derimot bare én jobb: å holde oss i live.
Vi ble etter hvert isolert fra omverdenen. Det var ingen strøm, mat eller bensin. På et tidspunkt klarte vi å få ringt hjem via radio Stockholm. Jeg ringte til foreldrene mine og fortalte at vi lå på stranda hver dag – uvitende om at de viste reportasjer fra borgerkrigen i Libanon hver eneste dag på Dagsrevyen.
Etter bombeangrepet mot hotellet måtte vi rømme. Vi rømte til Vest-Beirut – den muslimske delen av byen – hvor det var tryggere. Vi innlosjerte oss i en garasje. Jeg husker vi sov på pappesker på et betonggulv.
Vi ble evakuert med helikopter. Da jeg satte meg inn i helikopteret koblet hjernen ut. Jeg mista hukommelsen i tre år. Jeg ble veldig dårlig, og har blant annet ligget på sykehus et halvt år i strekk.
Jeg har aldri vært bitter på noen for at det ble som det ble. Hvis jeg hadde fått spørsmål om jeg hadde gjort det igjen, hadde svaret vært ja. Jeg husker jeg var godt fornøyd med å få muligheten til å jobbe i Beirut. Det var en attraktiv post, som mange søkte seg til. Jeg tenker at det ikke er noen vits i å angre. Du kan ikke gjøre noe med det likevel.
Jeg synes opplæringen var ganske grundig. Vi trente på utfordringene vi regnet med å møte i Sør-Libanon. Geriljakrig i storby var derimot ikke noe vi var forberedt på.
Det som gjorde mest inntrykk på meg var de vanvittige lidelsene til sivilbefolkningen. Det lå døde mennesker overalt.
Operasjonen i Libanon har lært meg at du ikke skal ta morgendagen som en selvfølge. Man skal egentlig ikke ta noe som en selvfølge. Jeg har lært meg å sette pris på små ting. Og jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe med å hjelpe andre som skades i krig.