Under mitt opphold i Kongo (ONUC) i 1961, fikk jeg anledning til å være med å hente 2 C-47 Dakota til FN styrkene. Vel, henting er kanskje ikke riktig. Det var mer enn det.
FN hadde kjøpt 2 C-47 fra et syd-amerikansk land, jeg tror det var Peru. De stod i Venezia, gud vet hvordan de hadde kommet dit.
Vel, vel, der stod de og luktet ille. De hadde nemlig blitt brukt til transport av kveg, sauer og andre husdyr. Det var montert et gulv av finer i cabinen og den var innsauset med urin og dritt. De skulle overhales og oppgraderes i Italia og hentes der av FN.
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle være med å hente de.
Ordre er ordre. Besetningen var 4 argentinske flygere, jeg som navigatør, og maskinist Andresen.
Det ble sivilt fly til Pisa, og vi innlosjerte oss der på et hotell og ventet på beskjed om å hente flyene i Venezia. Det skulle vise seg at det tok mange dager.
Argentinerne dro til Roma og kom fornøyd tilbake med mye dyrt skiutstyr. Skjønte det ikke da, men det er jo mye snø i Argentina. Andresen og jeg dro til Venezia. Der hadde vi ikke vært før, og gondoler hadde vi aldri prøvd.
Vi booket oss på en tur i de vannrike gatene. Men så skjedde det at Andresen fikk akutt diare og måtte avlyse. Det var jo ikke toalett om bord! Jeg tok turen og ba gondolføreren kjøre sakte fordi Andresen løp på gaten ved siden av. Han måtte ha rask tilgang på toalett. Vi vinket til hverandre, men plutselig forsvant Andresen inn i nærmeste restaurant. Veldig rask var han. Jeg ba gondolføreren å stoppe. Han gjorde det, men forsto tydeligvis ikke situasjonen. En forklaring på italiensk ble vanskelig for meg, men til slutt forsto han det da Andresen kom ut igjen etter en tid. Italiensk latter glemmer du ikke så lett. Turen gikk videre med Andresen løpende på fortauet og jeg med en øl, bakoverlent i gondolen.
Etter en uke, tror jeg, fikk vi klarsignal og dro for å hente flyene. De stod på en kort grasstripe, nyoverhalt med UN merket på skroget. Etter en teknisk inspeksjon av Andresen, ble de overlevert til kaptein Raul. Været var bra og vi fløy til Pisa for tanking og videre til Athen. Argentinerne hadde et meget avslappet forhold til turen tilbake til Leopoldville. Etter en overnatting i Athen gikk turen til Kairo, men ikke uten viderverdigheter.
Det hadde seg slik at Tancredo, som var 2P (andrepilot) i mitt fly kunne lite engelsk. Han og tårnet i Athen forstod hverandre ikke så godt. Etter flere misforståelser når vi stod i avgangsposisjon, beordret kaptein Raul at Tancredo skulle sette seg bak i kabinen. Jeg ble beordret inn i 2P-setet og overtok radiokommunikasjonen med tårnet. Endelig ble det klart at begge flyene skulle ta av samtidig og fly i formasjon. Kaptein Raul snakket til det andre flyet rett bak oss på spansk og det ble lett forvirring på radiokanalen. Omsider tok vi av, vi på venstre siden av runwayen og kameraten til Raul på høyresiden litt bak oss.
Litt etter avgang kom vi inn i skyer og vår kamerat bak oss ble borte i skyene. Kanskje hadde han ikke trent formasjonsflyging med Dakota. Situasjonen var alt annet en hyggelig. To fly som ikke så hverandre, i samme høyde og på samme kurs i «formasjon». Det ble en del høylytt snakk på spansk i radioen. Jeg satt med hjertet i halsen. Endelig kom vi over skylaget, og alle speidet febrilsk etter vår følgesvenn. Plutselig dukket han opp over skyene og det tok ikke lang tid før han lå bak oss. Hva de to fartøysjefene sa til hverandre forstod jeg ikke.
Været var bra da vi landet i Kairo på ettermiddagen. Ingen hadde vært i Kairo før, og kaptein Raul foreslo at vi burde tilbringe et par dager der, noe som alle sluttet seg til. Vi hadde jo ingen forbindelse med «opsen» i Leopoldville, og var våre egne herrer. De viste ikke hvor vi var eller når vi skulle ankomme Kongo. På kvelden kom vi i kontakt med en meget hyggelig egypter som tok oss med på skikkelig magedans i et flott lokale. Vannpiper, eggende musikk, orientalsk interiør og vakre damer med flotte mager gjorde kvelden uforglemmelig. Dagen etter var det sightseeing på pyramidene og kamelridning; også en opplevelse for livet.
Men flyene skulle jo til Kongo og vi planla neste flyging til Khartoum via Wadi Halfa. Jeg fylte ut vår «Flight Plan» og den ble levert til flykontrollen. Fra Wadi Halfa var det flyging over ørkenlandskap uten navigasjonsmidler eller radiokontroll. Bakkenavigasjon var umulig over sanddynene. Tancredo var fremdeles degradert og opererte nå som stuert. Vi fikk smørbrød og kaffe inn til oss i cockpiten. Jeg måtte navigere med flyhastighet og antatt vind, og det andre flyet fulgte oss trofast. Tilslutt fikk vi inn en radiostasjon i Khartoum og radiokontakt med flyplassen. Flyturen tok nesten 8 timer og vi landet uten problemer.
Men så ble det vanskeligheter. Etter parkering kom det væpnede soldater og en sjef som spurte hvor vi kom fra. Situasjonen var ikke hyggelig. De inspiserte lasten (Skiutstyret) og kjeftet på kaptein Raul. Jeg var jo også engstelig, men hadde heldigvis en kopi av vår flight plan (den som var levert tidligere). Etter å ha studert den og snakket med noen på en mobil radio, ble situasjonen bedre. Våpnene ble sikret og soldaten så mer hyggelige ut.
Situasjonen ble enda bedre da kaptein Raul tok fram sitt Kodak Instant kamera og fotograferte sjefen og soldaten foran flyet. De fikk selvfølgelig bildene. De hjalp oss med å få vakt på flyene og drosje inn til byen.
Oppholdet i Khartoum ble kortvarig og neste dag dro vi videre til Entebbe, via Juba i Sudan for tanking. Uganda var jo også ukjent terreng og jeg trodde at vår eminente «reiseleder» ville gi oss dager der; men nei. Imidlertid dro vi til et turisthotell ved Victoriasjøn og der fikk vi se flodhester på nært hold fra verandaen på hotellet. Det var et uforglemmelig syn med flere titalls store dyr i vannet.
Men nå ville kaptein Raul tilbake til Leopoldville og vi fløy over fjellene til Elisabethville og videre til hjemmebasen hvor de sikkert var glade for å se oss igjen etter mange dager. Jeg fløy aldri med kaptein Raul eller løytnant Tancredo igjen under oppholdet i Kongo.