Hei.
Har tjenestegjort som soldat i Libanon, kont 18 og 19 fra okt 86 til okt 87. I 1991 var jeg i Gulfkrigen i Saudi Arabia. Året etter tjenestegjorde jeg i UNPROFOR, Mov.Con i tidligere Jugoslavia, kont 1 og i 1999-2000 tjenestegjorde jeg i Kosovo, KFOR 1 og 2.
Har gjennom alle disse tjenestene gang på gang fått oppleve på nært hold hvor uendelig godt vi har det her i vårt langstrakte land.
Har selv fått oppleve at at det ikke er langt mellom liv og død, men av alle hendelser er det én som virkelig har brent seg fast i minnet. Det er møtet med gutten jeg traff på Sarajevo flyplass høsten 92.
Kort om oppdraget før jeg starter min historie. Som soldat i MOVCON hadde vi vårt hovedsete i Zagreb. Et av våre oppdrag var å "styre" flyplassen i Sarajevo. Av sikkerhetsmessige årsaker ble det ansett at ei uke per vaktlag, bestående av fire soldater + befal, var forsvarlig lengde på oppdraget.
Vi dro med fly til byen som bare åtte år tidligere var vertskap for de olympiske leker. I kveldsmørket nærmet vi oss Sarajevo by, mens sporlysene fra prosjektiler i alle retninger "lyste opp himmelen". Vel framme var det bare å "krype" ut av flyet og komme seg i dekning inne på hangaren.... For å gjøre en lang beskrivelse av oppdraget kort, så ble vårt vaktlag der i nærmere 20 dager på grunn av daglige uroligheter og mye skyting i området.
Sarajevo var på dette en "spøkelseby" der snipere nærmest var eneste levende vesener vi så i OL-byen fra vårt tilholdssted på flyplassen. Det eneste som fungerte noen lunde normalt var sykehuset, som krigende parter heldigvis lot være i fred. Det var møtet med én av pasientene fra dette sykehuset som jeg aldri vil glemme.
En ettermiddag fikk vi inn 10-12 hardt skadde unger til vår hangar. Unge uskyldige ofre i en meningsløs krig, som neste dag skulle fraktes videre med fly til Sveits.
For å trøste disse ungene ga vi dem sjokolade og annet godteri og prøvde så godt vi kunne så de skulle holde motet oppe. Dette klarte vi og vi fikk smilet fram oss de unge ofrene. Ja, gleden og takknemligheten barna viste gjorde virkelig godt og gjorde sterkt inntrykk. MEN - blant alle ungene var det én som ikke viste tegn til følelser for vår omtanke, en gutt på rundt 10 år. Gutten som visst nok var skadet i ryggen, ville vise at han var "tøffing" som ikke brydde. Uten å kjenne hans forhistorie kan det være at han hadde opplevd så mye grusomt at han ikke klarte å glede seg. Uansett fikk vi ikke smilet frem hos denne gutten.
Den påfølgende natten sov jeg lite, tankene gikk til disse ungene som var uskyldige ofre i den meningsløse konflikten - og spesielt gikk tankene til denne gutten.
Neste morgen prøvde jeg på nytt å få smilet fram, men til ingen nytte. Etter å ha gjort klart for transport inn i selve flyet som skulle frakte ungene til Sveits, stakk jeg inn på "rommet" mitt og hentet fram en vimpel fra idrettslaget mitt hjemme. Jeg skrev en liten hilsen og gikk ut i hangaren for å gi den til gutten. Til min store skuffelse var han i mellomtiden blitt fraktet ombord i flyet, men oppsatt av å gi han denne vimpelen banet jeg meg forbi alt og alle av TV-folk og journalister som skulle ha med seg evakueringen av de sårede ungene. Innerst inne i flyet lå gutten på ei båre, innballet i et ullteppe, like "følelsesløs" som tidligere. Jeg satte meg ned ved siden av gutten, tok fram vimpelen og rakte gutten vimpelen forsiktig der han lå og så spørrende på meg. Det som da skjedde glemmer jeg aldri. Nærmest unnskyldende tok gutten imot vimpelen, så på den og med tårevåte øyne smilte han forsiktig, før han rakk fram ei hand som ikke ville slippe taket i min. Begge lot vi tårene trille... Det å slippe taket i guttens hand var ikke enkelt, men jeg hadde klart å få smilet fram.
I slutten av november er det 25 år siden denne hendelsen fant sted. Siden den gang har jeg prøvd gjentatte ganger å finne ut hvordan det går med "Gutten fra Sarajevo". Vet jo ikke hans identitet, da eneste jeg har er bilde av gutten og hans pasientnummer, som var 6 eller 9.
Har dessverre ikke fått svar. Lever han? Går det bra med han? Har han kone og egne barn? Kanskje har han fortsatt vimpelen han fikk for snart 25 år siden???
Svarene får jeg kanskje aldri, men håpet om å få treffe "Gutten fra Sarajevo" igjen vil alltid leve i meg...