I desember 95 ble det et kommandoskifte i Bosnia, NATO skulle ta over for FN det var skrevet en fredsavtale som NATO styrker skulle overvåke. Vi som allerede var på plass i Bosnia fikk tilbud om å skrive en seks mnd kontrakt med NATO og misjonen fikk navnet IFOR. De fleste gikk med på dette, noen valgte ikke å skrive under, de reiste hjem, de mente at dette kom til å bli for farlig, samtidig ble det vel også klart at vi måtte flytte ut av Tuzla airbase siden US skulle ta over, de skulle ha kommandoen her i nordøst. Tuzla airbase skulle døpes om til Eagel base.
Vi skulle sammen med svenskene og danskene og polakkene bli Nordpol brigade med Hq i Doboij. Norlogbn skulle flytte til Modrica som var i den bosnisk serbiske delen av landet, i motsetning til Tuzla som var i den bosnisk muslimske delen. Dette gjorde også at noen få ekstra valgte ikke skrive under for NATO men dra hjem, de var sikker på at man kom til å bli drept hvis man dro inn på bosnisk serbisk området.Alle var litt spent på dette og mange hadde nok litt puls mens de ventet på flyttingen, vi rev av FN merker på uniformen, byttet ut de blå skuddsikre vestene med grønne, hjelmene måtte males grønne side de var blå, kjøretøyene måtte males grønne eller i norsk kamo siden de var FN hvite. Det ble mer fokus på våpen og våpenbruk, nå var det slutt på å stå med lua i hånde når man var ute, her skulle freden bevoktes med makt. Det kom inn mange nye soldater fra mange nasjoner, stridsvogner og haubitser ble et vanlig syn langs veiene, luften var full av helikopter og fly. Her skulle makten synes.
Det ble veldig mye trafikk på Tuzla airbase, det landet fly fra US airforce døgnet rundt, de opprettet et enormt apparat. De bygde opp teltleir, satte opp latriner, kjørte og gikk stridspatruljer inne på basen. De tok over matsalen så sjokomelk og peanøttsmør ble en del av menyen. Et salig kaos. De etablerte en egen PX hvor Snikersen var enorm og potetgull posene var som norske bæreposer, juice i 5 liters kanner og masse uniformseffekter å få kjøpt. Vi begynte å bli plaget med masse tyveri, det forsvant uniformseffekter fra kjøretøyene, cd og andre ting forsvant fra forlegningene, vi måtte innføre kasernevakter siden det ikke var mulig å låse av byggene. Det ble mye mer styr for å kjøre inn og ut av hovedporten, ekstra kontroller. Inn og utkjøringen var okkupert av internasjonal presse, alle som kjørte inn og ut ble filmet av CNN og andre som hadde bygget tv tårn på utsiden av hovedporten.
2 januar skulle jeg kjøre Bn sjef, S-3 og S-3 ingeniør samt en tolk opp til Modrica hvor de skulle skrive under leieavtalen for den nye leiren vår Camp Modrica. Det var ganske spennende første turen inn på bosnisk serbisk område her i nord øst sektoren. Jeg synte jeg var veldig heldig som fikk denne turen. Vi kjørte nordover inn på ukjent området, gjennom US sjekkposter som var bemannet med flere stridsvogner enn soldater. Vi kom endelig fram til Modrica rådhus hvor møtet skulle holdes. Ledelsen gikk inn for å skrive under kontrakten med borgermesterne. Etterpå gikk turen opp til hotellet i Modrica hvor det var middag for å feire kontrakten. Husker ikke hva vi spiste men vertene ble veldig overrasket når ikke vi sjåfører kunne delta i de sedvanlige slivo skålene, vi sa vi kjørte derfor kunne vi ikke drikke, virket ikke som de skjønte problemstillingen ;-)
Når vi kom ned den kvelden ble det bestemt at samband skulle stille med en framskutt OPS, sammen med en FAB (framskutt ambulanseplass) og et vaktlag fra vakt og eskorte. Jeg var snar med å melde meg frivillig, ville bort fra kaoset på Tuzla airbase.
Dagen etter dro vi tre stykker fra samband sammen med en sisu ambulanse opp til Camp Modrica, vi prøvde først etabler OPS bak i MB konvoistøttebilen, men det ble så trang, så vi tok ut sambandsrack, Fleetsat og antenner og flyttet de inn i teltet, halve telte ble da OPS mens andre halvparten hadde plass til tre feltsenger, her skulle vi bo. Dette var digg, nesten som å være på brigadeøvelse i Nord-Norge igjen.
Vaktlaget hadde etablert seg litt lenger inn i leiren med et lagstelt kalt camp sitting duck. Så vi var en liten gjeng. Tre fra samband, fire fra saniteten med en ambulanse sisu, samt et vaktlag med en vakt sisu.
Ingeniørtroppen som skulle bygge opp leiren var også der, men de var forlagt på hotellet inne i Modrica.
Jobben vår på framskutt OPS med kallesignal Charlie Mike var å holde kontakt med bataljonen nede på Tuzla airbase, samt ha kontroll på kjøretøy som kjørte mellom TAB og CM. Vi skulle også formidle meldinger mellom de andre som her og ben. For å være på den sikre siden at vi skulle ha samband hvis det skulle skjer noe alvorlig, tok vi oss den friheten å koble oss på det sivile telefonnettet ved hjelp av noen feltlinjer og sikkerhetsnåler. Vi kunne da ringe til TAB via Norge. Dette fungerte i noen uker helt til ”byggeleder” fra ingeniørtroppen oppdaget det. Det ble en liten huskestue, men det gikk fort over ; -)
Det var veldig kummerlige forhold, men etter et par uker fikk vi satt opp et ekstra telt slik at vi slapp å sove i OPSen, men som gammel sambandsmann fra brigaden sov vi godt med suset fra HF radioen i bakgrunnen, det var som en vuggesang.
Kosten bestod stort sett av kaffe, tørrebrødskiver, franske stridsrasjoner. Skulle vi virkelig kose oss kjørte vi inn til Modrica og kjøpte grillspyd med pommes frites og Cola som take away. Det smakte himmelsk i forhold til stridsrasjonene.
Det var stort sett stille og rolig, men når det ble feiret russisk ortodokst nyttår den 14. januar ble det litt dramatikk. Biler passerte på veien utenfor og i god tradisjon ble det en del slivo skyting, noen av dem kom ganske lavt over leiren vår. Hjelm og vest var på, ambulanse sisuen ble satt som shelter mellom oss og veien. Lagfører på ambulansen og lagfører vakt og eskorte var veldig bekymret, midt inne på plassen står det en container full av dynamitt som tilhører ingeniørene, de og oss andre var redd skuddene skulle treffe denne konteineren, det ble besluttet at hvis skuddene kom lavere skulle vi alle laste inn i sisuen å forlate området. Vi satt med hjerte i halsen i flere timer men så roet det seg. En annen episode var når det stod en sivilist i leiren med en MP5, men det viste seg at dette var noe en av soldatene fra ingeniør troppen hadde glemt igjen på en pub i Modrica og denne sivilisten bare ville levere den tilbake så roet det seg også. Ble vel en solid refs på denne soldaten kan jeg tenke meg.
Det tok faktisk fire mnd før jeg endelig kunne flytte fra telt og inn i en bo kontainer på Camp Modrica, men de første ukene under provisoriske og kummerlige forhold på byggeplassen til Camp Modrica er noen av de beste ukene i min int.ops karriere.