Ferie fantes ikke, spørsmålet var i det hele tatt ikke aktuelt, men det var til dels gode muligheter for å utnytte fritiden. En del ihuga jegere og fiskere fikk utfold sin hobby til fulle, spesielt hva jakt angår. I en landsby var en såret elefant til pest og plage, og man ble anmodet om å "hjelpe til" hvilket utløste elefantjakt med 12.7 til glede for lokalbefolkningen som så det hele som en ren matauk. Ellers ble det satt i gang ulike slags kurs hvor både befal og mannskaper kunne delta, og likeledes fikk man i gang organiserte idrettskonkurranser, ikke minst fotballkamper mellom de forskjellige nasjonale avdelinger. I tilslutning til selve forlegningen fikk nordmennene satt opp en egen "uteservering" i det vi kalte "Palmehaven", der man også viste film. Sjefen for FNs flystyrker i Kongo og senere Force Commander, den norske generalmajor C. Kaldager inspiserte ved et par anledninger bataljonen, men dens tid på Kamina ble dessverre kort. Allerede den 27. mai begynte man hjemtransporten til Norge, Alt lettere materiell ble fløyet til Leopoldville for videre transport til Norge. Før hjemreisen var det imidlertid tid til oppstilling til stor parade med forbimarsj for sektorsjefen av alt personell og rullende materiell. Så var det bare noen flygere og hærens folk tilbake av nordmennene.
Gjenoppbygging
Etter kampene var slutt hadde FN, i alle fall på papiret, full kontroll, og i hvert fall alt ansvar også for siviladministrasjonen. Mye lå nede og var i forfall både som et resultat av rene krigshandlinger og som et resultat av flere års forfall. Det var nå tre år siden uavhengigheten i 1960 og det var om å gjøre å få startet gjenoppbyggingen snarest mulig. Avdelingene på Kamina-basen kontrollerte i slutten av februar 1963 et område like stort som en tredjedel av Norge, eller Sverige for den saks skyld, siden sektorsjefen var svensk, og helst holdt seg til "svenske" sammenligninger.
For å holde kontakten med de forskjellige avdelinger i Kabongo, Kaniama, Kapanga, Sadoa, Kaminaville, Bukama og Luena ble det opprettet et fast radionett hvor man tok i bruk førsteklasses sambandsmateriell overtatt fra det kongolesiske, eller retter sagt katangesiske gendarmeriet. Hovedsenderen på basen hadde døgnvakt, og takket være det gode sambandet hvor vi også la inn våre egne koder kunne man nå innhente rapporter fra de forskjellige utestasjonene flere ganger daglig. For personell- og materielltransport organiserte man regelmessige flygninger med DC-3 eller Otter. Mange norske flygere gjorde her en viktig innsats. I farten husker jeg bare navigatøren Gunnar Sandsbråten som en av flere. Disse flygningen til alle våre utposter var mulige fordi de aller fleste større byer og tettsteder i Katanga hadde en eller annen form for flyplass eller flyfelt, ofte primitive og ikke bestandig med like godt standard, men tilstrekkelig for de flytyper som FN opererte, i hvert fall i tørkeperioden.
Å skulle etterforsyne avdelingene over land var utenkelig både pga. veinettet eller mangel på veier, samt lite rasjonelt både med hensyn til forbruk av tid og drivstoff. I tillegg var sikkerhetsrisikoen mindre ved flytransport, man unngikk i hvert fall de mange bakhold man ellers kunne oppleve på veier og stier som mange ganger både var umerket og ødelagt enten fra naturens side eller ved krigshandlinger. Det dreiet seg ofte om relativt lange distanser, for eksempel var det 600 km fra Kamina til Kapanga, faktisk lenger enn strekningen Oslo-Trondheim. FNs viktigste oppgave var nå å få i gang den sivile virksomhet i sektoren, så som post, telefon, telegraf, jernbane- og veiforbindelser. Spesielt viktig ble gjenoppbyggingen av de broer som hadde blitt ødelagt som følge av krigen.
For at samarbeidet med lokalbefolkningen skulle gå mest mulig smidig og knirkefritt, var det nødvendig med utallige besøk hos stammehøvdinger og hos lokaladministrasjonen i de mange forskjellige områder, nærmest som våre kommuner. Det viste seg å by på en del vanskeligheter med å få folk til å gå tilbake til arbeidet. Ofte hørte man uttalelser som "Hvorfor skal vi arbeide? Nå er jo FN her, så nå kan FN ta hånd om oss!" I løpet av noen måneder stabiliserte imidlertid forholdene seg, og det utviklet seg etter hvert til et godt forhold mellom lokalbefolkningen og FN. FNs stedlige representanter kom i praksis til å virke som lokalrådgivere, også norske sersjanter og korporaler i 20-års alderen, bare spør FN-veteran og lokalpolitiker Eirik Jørgensen (Kr.F) fra Hønefoss som gikk sine politiske barnesko i den afrikanske jungel hvor han lærte om ikke gatens parlament, så i hvert fall jungelens lov. Og loven var grei den, - den som hadde flest striper eller stjerner på uniformen var sjef. (Jeg hadde bestandig to ekstra stjerner i lomma).
I utgangspunktet skulle våre folk være støttepersonell for den lokale stammehøvding, men i praksis som kom hele landsbyen med sine problemer til FNs representant på stedet, og her gjaldt det da å vise både takt og kløkt. Først og fremst dreide det seg om å få skikkelig rede på situasjonen i området, ikke bare den politiske, men også den økonomiske, hvem som handlet med hvem og hvor pengene, les "makta" lå. Hvis FN skulle kunne hjelpe, hvor og hvorledes skulle hjelpen settes inn for å oppnå best mulige resultater på hurtigst mulig tid? Det ble også nødvendig å iverksette en omfattende patruljevirksomhet både for å kartlegge området som nå var betydelig utvidet, innhente etterretninger, men også for å vise FN flagget i landsbyene slik at folk så at FN hadde overtatt både den sivile og militære makt og dermed også den tilsvarende myndighet. I første rekke satset man på å få en oversikt over broer og veier som måtte repareres for å få sivilsamfunnet på foto igjen, men oppgavene var mange og det ble nødvendig med en streng prioritering. Under sektorsjefens ledelse ble arbeidet drevet gjennom av en svensk ingeniøravdeling under ledelse av daværende oblt N. Falk, senere sjef for basens tekniske gruppe. Han klarte det meste, synd at han ikke ble tilbudt jobben som veidirektør i Norge. Det var klart en oppgave som utpekte seg som den største og viktigste, snarest mulig å få gjenopprettet forbindelsen med Elisabethville, dvs. gjenoppbygge broene ved Bukama.
Imponerende svensk ingeniørkunst.
Bukama var og er en liten flekk på kartet, også i virkeligheten. Men, den som behersker Bukama kontrollere også all landveis forbindelse med Elisabethville. Det dreiet seg om to broer, en jernbanebro og en veibro, begge sprengt og ødelagt. Penger til materiell og lønn til sivil arbeidskraft ble skaffet til veie ved at svenske myndigheter hjemme i Sverige etter søknad fra sektorsjefen ga sitt tilsagn til at 500.000 francs, eller ca. kr 45.000 kunne tas av bataljonskassen og brukes til dette broprosjektet. På den tiden var dette et helt enormt beløp, og gjorde at man kunne inngå kontrakt med det nord-rhodesiske entreprenørselskapet Robert Construction som ansvarlig for reparasjonen av jernbanebroen, mens Pl-troppen av BN XX under It Winroth påtok seg oppdraget med å gjenoppbygge veibroen som for størstedelen var sprengt.
Av totalt 167 meter bro lengde var 112 meter fullstendig ødelagt og så vel brobanen og rekkverket lå styrket i elva. Erstatningsmateriell fantes ilde, men man regnet likevel med at avdelingen skulle kunne reparere broen i løpet a v 3-4 måneder. Det ødelagte materiellet ble fisket opp av elva, og fraktet til bataljonens verksted for reparasjon og retur, en strekning på 300 Ian frem og tilbake. Maskinell utrustning så som kraner etc. fantes ikke, man måtte improvisere. Til tross for at PI-troppen verken var oppsatt med eller utrust for et så stort arbeid lyktes man å fullføre oppdraget innen fastsatt tid. Man hadde riktignok god hjelp av en kongolesisk arbeidsavdeling fra basen som midlertidig ble forlagt til Bukama den tid det tok å fullføre oppdraget, men alt teknisk arbeid, arbeidsledelse og kontroll ble utført av bataljonens Pl-tropp under ledelse av eget befal; intet mindre enn imponerende!
Publisert med tillatelse av Lars Reiermark. Utdrag fra en artikkelsamling laget i forbindelse med ONUCs 50-årsjubileum i juni 2010.