En interessant, opplevelsesrik og farefull reise til og fra Kashmir

Major (P) Trond Inge Fjordwigen ble født i 1931, og er veteran fra DANOR/Gaza 1963-64 og fra UNMOGIP observatørtjeneste i Kashmir 1972–73. Trond-Inge gikk ingeniørvåpenets befalsskolen 51/52 på Hvalsmoen, Krigsskolen i 53/54 og Stabsskolen 61-62. Han har tjenestegjort ved IR3 og Utskrevet Sersjant Kurs (USK) som på Heistadmoen, Hærens overkommando på Akershus festning, Krigsskolen, Forsvarets overkommando, IR7 i Kristiansand og avsluttet sin tjeneste ved FKS på Holmenkollen i 1986, hvor han ble førtidspensjonert pga helseproblemer. I dag bor han i Åsnes Finnskog. Under hans opphold på Bæreia i november 2015 fortalte han en historie som han ønsket å dele på itjenestefornorge.no

Da han ble beordret til FN observatørtjeneste i Kashmir i 1972, gjorde han noe som ble sett på som galskap av de fleste. Han bestemte seg for å ta med seg familien (kone og 5 barn) og kjøre fra Norge til Kashmir. Dette var så spesielt at han ble intervjuet av VG før avreise. Han kjøpte en ny VW-buss som den gangen kostet kr 26 000.

De startet rundt St.Hans-tider med ferge til Frederikshavn. Videre gikk turen problemfritt gjennom Vest-Tyskland og Østerrike, og deretter inn i Jugoslavia. Her fikk de det første problemet da girkassen røk, men denne ble reparert på dagen og turen fortsatte videre. Jugoslaver han møtte anbefalte han å reise videre gjennom Romania og Bulgaria fordi denne strekningen var den raskeste. Imidlertid var det strengt ulovlig å kjøre inn i et Østblokkland, men han tok allikevel sjansen (Dette har han ikke fortalt noen før nå). Turen gjennom Romania gikk nokså greit, bortsett fra at han fikk fem bøter for å kjøre for fort (maks hastighet var 50 km/t) og for å ha krysset en stiplet linje. Han fikk også en full teknisk sjekk av bilen. Bøtene han fikk var overkommelige, tilsvarende 2 norske kroner. Familien overnattet på en voktet campingplass, og her fikk de erfare det kommunistiske byråkrati. Det var ikke mulig å få betale for alle på en regning. Her var det en regning pr person, altså sju regninger med kopi av passene til hver av dem.

De kom trygt inn i Tyrkia, og på tur inn til Istanbul fikk de plutselig se to store løse tvillinghjul fra en trailer som kom trillende i full fart ved siden av VW-bussen, og fortsatte inn i – og knuste et busskur. Etter et besøk på «The Blue Mosq» i Istanbul, gikk ferden videre gjennom Tyrkia. De fikk badet på en strand ved Svartehavet, hvor det ikke var andre mennesker da de ankom. Men de lyshudede skandinavene vakte oppsikt, og etter en kort stund, var det flere hundre tilskuere som ønsket å se på de rare menneskene. Da de kom inn i den kurdiske delen av Tyrkia, oppdaget noen at en av oljepluggene på bilen var falt av. De møtte noen vennlige mennesker som hadde et verksted som manuelt lagde en ny oljeplugg med hand drill (de hadde ikke elektrisitet der). Turen fortsatte inn i Persia. Her var menneskene meget vennlige. Reisen videre gjennom Afghanistan, Pakistan og til India var meget rik på opplevelser, med grensetrøbbel og trøbbel med penger, visum, forsikringer, punkteringer mm. Kultur- og naturopplevelsene var mange og meget store.

Familien bodde i det indiskkontrollerte området Keshnur. Trond-Inge ble etter kort tid sjef for «The mobile team» og reise rundt til alle stedene hvor FN hadde observasjonsposter. HQ var i Sriagar på indisk side av grensen om sommeren, og i Rawalpindi i Pakistan om vinteren.

Oppgaven var å observere. Det var ofte skuddveksling mellom partene. Eksempler på dette var – dersom en geit fra Pakistan krysset grensen til India, ble den skutt av inderne. For å hevne dette, skjøt pakistanerne en indisk ku. Da denne var hellig for inderne, skjøt de pakistanske mennesker. Dette ble i følge Trond-Inge, aldri nevnt i pressen, men selvfølgelig rapportert til FN HQ i New York.

Skuddvekslingen kunne vare fra timer til dager. Sårede på sykehusene vitnet om «den tause krigen».

Returreisen i 1973 ble dramatisk. Da de kom inn i Afghanistan var det merkelig stille på veiene. Første mål var Kabul. På bilradioen hørte de kun militærmusikk, så de fikk mistanke om at noe var på gang. Etter hvert kom de til en vaktpost hvor soldatene var utstyrt med maskingevær. Av utseende så disse ut som Usbekere eller Mongoler. Her ble de stående å akkedere i en time før de kunne kjøre videre. Deretter tok de igjen et tren med militære lastebiler. Alle vinket og smilte til dem mens de kjørte forbi «køen» inn mot Kabul.

De viste seg at kongen var avsatt og måtte flykte til Italia, og styrker fra nord hadde inntatt Kabul og erobret palasset til kongen. Alle veier inn og ut fra byen var sperret, og Trond-Inge med familie kjørte runde etter runde rundt palasset uten å komme videre. Til slutt fikk de se en liten vei som var i meget dårlig forfatning. De spurte en av de lokale om det var mulig å kjøre der, noe vedkommende sa at det ikke var. Trond-Inge tok allikevel sjansen, - turen gikk fint inntil de havnet ned i et kloakk/gjørmehull. Han hadde på forhånd utstyrt seg med to biljekker, som han brukte for å komme seg opp av kloakk hullet. Da kunne de kjøre videre inn til hotellet som var meget godt bevoktet. Trond- Inge hadde uniformen på under hjemturen. Ved ankomst til hotellet fikk han beskjed om å ta av seg uniformen øyeblikkelig fordi alle amerikanere skulle skytes (de trodde han var amerikaner). De ble værende på hotellet til neste dag. De hadde fått høre at alle grenser var stengt, men tidlig om morgenen hadde en diplomat fra Iran tatt sjansen på å kjøre videre. Da han ikke var kommet tilbake, regnet Trond-Inge med at han hadde kommet seg igjennom sperringene, så da tok han med seg familien og kjørte mot Kandahar. Etter en stund fikk han se bilen til diplomaten i veikanten. Denne karen hadde nok ingen peiling på bil. Han hadde kjørt bilen selv til den stoppet pga feil med bensintilførselen og diplomaten hadde fortsatt å kjøre med strømmen fra batteriet. Trond Inge hjalp han med å lufte bensinsystemet, slik at bensinen ble ført frem til motoren. Sammen med familien begynte de å dytte for å få startet den. Da satte diplomaten seg til motverge, fordi ingen kvinner skulle dytte hans bil. Trond -Inge ble barsk og beordret diplomaten inn i bilen mens hele familien dyttet. Diplomaten visste ikke hvordan en bil kunne startes på giret. Trond-Inge måtte lære han dette. Omsider fikk han start på bilen, og kunne kjøre videre mot Kandahar.

Da de kom til Kandahar hadde det vært maktovertagelse der. De var vitne til en seremoni hvor soldater fra det gamle regimet måtte gå på kne og kysse støvlene til sersjanten i det nye regimet og måtte krype tilbake til sin plass. Turen videre hjem gikk greit. De brukte vel 14 dager hver vei. De underholdt seg med mye sang på turen.

Reisen kostet han kr 12 000. Skulle han ha reist med fly, ville dette ha kostet kr 23 000,-. Han la seg også opp kr 100 000,-, penger han brukte til å kjøpe nytt hus på Jar i Bærum.

Skrevet av Kåre Lødding, Forsvarets veteransenter i samarbeid med Trond-Inge Fjordwigen 27. november 2015