20150717092949626_0012

Dynamitt og miner

Har du også tjenestegjort i Egypt? Del din historie her
Skrevet av
Lars Reiermark, Soldat Danorbataljon XVIII (1965)

Land:
Egypt

På Hill 88, som både hadde vaktlag med portvakt på døgnbasis, brannvakt og streifvakt, fikk man både «Streif 1 og «Streif 2», riktignok på innsiden av gjerdet som kombinert brannvakt og tyverisikring. Likevel hadde vi ubedte, nattlige gjester, noe som ført til at vi i en perioden hadde utlagt selvskudd i form av halve dynamittgubber festet til piggtråden, offisielt for å holde katter og løshunder ute, men etter et uhell hvor også barn var involvert, ble dette endret og selvskuddene nedmontert. Nattlig patruljetjeneste med og uten bakhold var uten tvil både den alvorligste, viktigste og mest krevende tjenesten i UNEF. Dette var lenge før mobiltelefonenes tid, så for samband brukte patruljene felttelefon med faste koblingspunkter i terrenget, skjult i sanden, men avmerket på kartet. For en mest mulig effektiv tjeneste tok bataljonen i bruk tjenestehunder, noe som ga en preventiv virkning. Når hundene klemte seg inn til hundeførerens kne, så visste vi at det var noe der ute i mørket.

Forholdet til befolkningen i Gaza var generelt godt, med noen få unntak. Eksempelvis hadde vi i en lengre periode overvåket en går mellom veien og grensen hvor vi visste at det bodde blant annet tre brødre som ikke bestandig var hjemme om natten tross portforbudet. Vi hadde dem mistenkt for å slippe over grensen til Israel om natten, for så å vende hjem igjen samme eller neste natt med smuglervarer. Vi patruljerte jevnlig og ransaket også ved flere anledninger boligen, et simpelt gårdsbruk, men uten å finne noe. Det hele var et spill, et spill som vi ikke vant, men vi ble ikke uvenner, antagelig fordi vi oppførte oss ordentlig. For eksempel gikk vi aldri inn i huset når kvinnene var alene uten at vi først hadde spurt om vi måtte komme inn, vi ødela ingenting og vi passet på å legge igjen noe godt til barna. Om hvorvidt det så dreide seg bare om smugling eller om det også var snakk om andre ting, det fant vi aldri ut av. 

Det var få konfrontasjoner med de sivile. De lokale visste godt at vi helst ville unngå å bruke skytevåpen, og til tross for et par skarpe episoder nattestid, var det meget få skyteepisoder. Derimot, når det gjaldt å holde orden, spesielt inne i Gaza-by med trange gater og mange mennesker, så var det ingenting som kunne måle seg med Garand gevær med bajonett og illsint hund i kort lenke. Det var klar melding når vi ville ha tingene på plass.

Vaktholdet om dagen og patruljene om natten var de grunnleggende disipliner for den vanlige geværmann innen laget, troppen og kompaniet, godt støttet av mange av de spesialister vi hadde i stabskompaniet, i stabstroppen, i sambandet, saniteten, og i form av ingeniørtjenester, kokker og vognførere til spesielle oppdrag, som for eksempel vannvognstjenesten som ofte kunne være et seigt stykke arbeid.

Lars Reiermark

Vi hadde ingen større problemer, det eneste måtte være at vi på patrulje kom over utlagte stridsvognminer nedgravd i sanden der våre patruljer normalt gikk. Dette var miner hvor toppen eller skal vi kalle det for lokket, var fjernet og erstattet med papirfestet med en strikk slik at det ikke kom sand i mekanismen. Minen i slik modifisert stand var ment å skulle fungere som en kraftig personellmine med det formålet ikke bare å skade, men å drepe. […] Vår sindige ingeniørkorporal Ryen fra Gudbrandsdalen fjernet hver gang slike miner uten uhell, men problemet var å finne minene som var en tupe plastikk som ikke uten videre lot seg påvise med utstyret vi hadde.

Publisert med tillatelse av Lars Reiermark, utdrag fra «I Gaza med UNEF I på 1960-tallet».