Jeg søkte meg egentlig til Libanon, men så fikk jeg en telefon fra rekrutteringskontoret. De sa de trengte folk til Makedonia, og lurte på om jeg var interessert i en stilling som lagfører. Jeg sa ja. Da jeg hadde lagt på, måtte jeg bla fram i atlaset og sjekke hvor Makedonia lå.
Det som gjorde mest inntrykk på meg var møtet med den albanske lokalbefolkningen som bodde i nærheten av Kudra Fura-fjellet, hvor vi hadde våre observasjonsposter. De bodde i fjellene, og levde slik som mange i Norge gjorde på 1920-tallet. Det var naturalhusholdning, langt til sivilisasjonen og dyrt å skaffe seg legehjelp. Disse albanerne var en minoritet som falt utenfor, da de ikke så på seg selv som makedonere. De ble isolert, og måtte klare seg sjøl. De kom derfor ofte til oss for å be om hjelp til alt fra slokking av branner til barnefødsler.
Vi var en del av et skandinavisk kompani, og skulle bemanne to observasjonsposter på grensa mot det tidligere Jugoslavia. Det handlet om å overvåke at ikke grensa ble brutt. Vi snakket med lokalbefolkningen, og rapporterte videre om det de hadde å melde.
Som lagfører bestod jobben i å lage patruljelister, sette opp vaktlister, skrive rapporter, ta imot henvendelser, «preppe» laget før patruljer og ta en gjennomgang i etterkant. I tillegg gikk jeg også patruljer selv, og satt mine vakter på postene.
Vi rullerte på å være tre uker i tropps-observasjonsposten, tre uker i lags-observasjonsposten og to uker i hovedkvarteret i Skopje. På posten hvor troppen lå hadde vi egen kokk, mens på lags-observasjonsposten var vi helt alene. Da fikk vi tilsendt råvarer og vann. Vi bakte brød og klarte oss selv. Vi hadde det veldig bra – fikk planlegge og bestemme selv. Det hendte vi ble værfaste på vinteren. Det var skikkelig vinter oppe i fjellene. Vi gikk for eksempel ofte på ski da vi dro på patrulje.Det var jo ikke krig, og relativt rolig sammenlignet med andre operasjoner jeg har vært med på (Stig har vært ute i Makedonia, Irak, Kosovo og flere ganger i Afghanistan). Men det var en meningsfull operasjon. Jeg tror operasjonen var med på å sikre at det ikke ble noen konflikt. Ifølge FN går UNPREDEP for å være en av de mest suksessfulle operasjonene.
Man oppnådde det man ønsket å oppnå – nemlig å opprettholde freden.
Jeg husker vi gikk på en serbisk patrulje en dag. Plutselig lå vi i stilling og siktet på hverandre. Da tenkte jeg: Hva gjør vi nå? Hva hvis de begynner å skyte? Dette var ikke noe vi hadde snakket om på forhånd. Heldigvis løste det seg greit da vi trakk oss tilbake samtidig.
Vi hadde to jenter i laget mitt. Det var veldig nyttig. Jentene åpnet muligheter til å spille på flere strenger. Vi fikk vi en helt annen kontakt med kvinnene i landsbyene – og dermed mer informasjon. I tillegg tok vi mer hensyn til hverandre internt i laget – vi behøvde ikke være så macho.
Deltakelsen i UNPREDEP har betydd mye for meg. For det første fordi jeg søkte og begynte på Krigsskolen rett etterpå, og dermed fikk den militære karrieren jeg har hatt. Opplevelsene i Makedonia ga mersmak, og bidro til at jeg har vært på flere oppdrag i utlandet etterpå. Jeg føler også jeg ble mer moden. Som lagfører for jevnaldrende spiller du flere roller, og må tenke nøye gjennom hva du sier og hvordan du opptrer.
I tillegg lærte jeg hvor bra vi faktisk har det i Norge. Det å bli født i Norge, er som å vinne i lotto.