Den første soldaten vi traff i Irak hadde jobbet som taxisjåfør i Norge og snakket flytende norsk

Etter mange år som spesialist og befal i Telemark bataljon TMBN og Pansret oppklaringstropp PO, kom tjeneste i utlandet som en naturlig del av jobben som profesjonell soldat. Etter at ISIL hadde stor fremrykning i Irak sommeren 2014, fikk vår avdeling tidlig i 2015 i oppdrag å stille en mobil enhet for opptrening av kurdiske styrker til kamp mot ISIL. Min motivasjon lå delvis i spenningen ved deployering som en samtrent enhet. En annen del av motivasjonen var å hjelpe irakiske styrker i bekjempelsen av ISIL som ble et meget viktig oppdrag.

NOR TU-1 hadde som hovedoppgave å trene lokale styrker, herunder primært kurdiske, i grunnleggende militære ferdigheter. Det norske bidraget var sammensatt av enheter fra hele Telemark bataljon hurtig reaksjonsstyrke HRS. Mitt lag drev primært med infanteritrening, fra enkeltmann til troppssjef. Utdanningen var laget slik at vi startet med enkeltmannsferdigheter som for eksempel skyting. Over tid startet vi med samtrening for soldatene i lag med en lagfører. Etter en god periode som lag, satt vi sammen alle lagene og kunne trene hele troppen i blant annet ild og bevegelse. I min rolle som «trainer» hadde jeg ansvaret for å planlegge, iverksette, kontrollere og støtte kurdiske soldater i alle faser av treningsperioden. Som nestlagfører hadde jeg ansvaret for materiellet vi disponerte og jeg støttet lagføreren i plan- og beslutningsprosesser for daglig drift.

En normal hverdag begynte tidlig. Irak i sommermånedene kan fort se opp mot 50 varmegrader. Stort sett måtte vi opp mellom klokken 05-06.00 for å kunne starte trening før varmen virkelig slo til. De kurdiske styrkene var på plass rundt 06.00 hver dag og treningen gjennomførte vi frem til midt på dagen. Deretter gjaldt det å finne skygge noen timer, før fysisk egentrening og klargjøring for neste dag. Iblant ble det også tid til litt «tæning» for å pleie brunfargen. I kveldsola, under kamonettets skygge, ble det middag på en benk med resten av laget.

Etter flere uker med vann og feltrasjoner, var gleden stor når vi endelig fikk på plass et enkelt feltkjøkken levert av en lokal samarbeidspartner. Vi fikk etter hvert tilgang på internett og mobil og jeg vil nok aldri glemme den første telefonsamtalen hjem til Norge. Det gjorde at vi kunne ha fellestid med film, men også trekke seg tilbake når man trengte privatliv.

Nord-Irak og Kurdistan har faktisk utrolig flott natur. Et tørt ørkenlandskap kan over natten forvandles til en grønn oase som er helt unik. I tillegg har kurderne virkelig godt humør og de elsker å danse.

Noe av det som gjorde mest inntrykk var nok uansett det å få møte soldatene, bli kjent med dem og lytte til deres historier fra krigen mot ISIL. Selv om det kunne virke som en stor oppgave å bekjempe ISIL, var de utrolig motiverte og hadde en nasjonal stålvilje til å sloss.

Som en enkel sjel fra Oppland, kan jo selv Oslo virke spennende. Men jeg tror man ikke helt kan forberede seg på hvordan det virkelig er. Vi hadde nok større fokus på militær oppdragsløsning i opptreningen til bidraget enn det vi faktisk opplevde der nede. Dette var en stor kontrast for mange.

Og i rolige perioder førte det til at jeg måtte jobbe med motivasjonen når man savnet familien, kjæreste og venner i Norge, naturlig nok.

Noe av det som var mest utfordrende var kommunikasjonsbarrieren, møte med en ny kultur og drive opptrening samtidig. Norge og Irak er to ganske vidt forskjellige land, på de fleste områder. Det å ha respekt og være ydmyk for hvilke historier soldatene kommer med i bagasjen, var viktig. Det innebærer å stole på mine egne ferdigheter når jeg som 27 år gammel nordmann skal lære en 70 år gammel iraker med 3-4 kriger i beltet, å beherske grunnleggende stridsteknikk.

Og det kunne jo bli tidvis ganske spennende, når vi ikke snakket kurdisk og de ikke snakket engelsk. Løsningen på dette fant vi ved å lære noen enkle kurdiske ord og tall. Da kunne vi på en grei måte kommunisere og det bidro til mer effektiv trening for begge parter. Desto større var gleden mellom oss og de kurdiske styrkene når vi gjennomførte suksessfulle treningsoppdrag.

Jeg kan vel si vi ble lettere sjokkert, når den første soldaten vi traff etter å ha ankommet landet, hadde jobbet som taxisjåfør i Norge og snakket flytende norsk. Det fikk oss alle til å dra på smilebåndet og fjernet noe av anspentheten ved å være i en krigssone. Vi møtte flere personer rundt i landet som hadde bodd i Norge og snakket norsk.

Under hele bidraget, opplevde jeg flere situasjoner som har formet meg på mange måter. Både som soldat og som medmenneske. Jeg vokste nok noen centimeter i livserfaring, forståelse og kunnskap i denne perioden. En av tingene som står igjen, er de store kontrastene mellom Norge og Irak som nasjoner. Oppdraget viste meg hvor viktig deltagelse i internasjonale operasjoner er for vår felles frihet og vårt demokrati i Norge.