De syv månedene i Korea formet resten av livet mitt

Jeg jobbet som vaktsoldat ved det norske feltsykehuset, bedre kjent som NORMASH. Vi var tolv nordmenn og rundt 30 koreanere i vaktstyrken. Det hendte at vi måtte bruke geværet, men stort sett gikk det rolig for seg. Når det var rush på sykehuset hjalp vi til der. Det kunne være ille. En gang endte jeg opp med et avsagd bein i hendene. Men mange liv ble reddet på sykehuset – det er jeg stolt av å ha vært med på.

I leiren bodde vi i telt. Femten mann i hvert telt. Maten var ganske vanlig, og bestod av brødskiver, smør og noe pålegg. Kjøtt til middag. Når vi ikke var på jobb var det ikke så mye å gjøre. Noen ganger var det underholdning i et telt. Ofte var det koreanere som sang. Vi lærte koreanske sanger, også lærte vi koreanerne norske folkesanger. Noen av oss var speidere hjemmefra. Vi lagde en egen speiderklubb med medlemskort og møter, med feltpresten som sjef.

Noen ganger hadde vi en fridag. Da hendte det at vi dro til hovedstaden, Seoul. Der var det markeder hvor man fikk kjøpt alt mulig. Jeg prøvde å kjøpe en plate med sangen Arirang, som jeg hadde lært av koreanerne. Da selgeren skjønte at jeg, som nordmann, kunne sangen dro han meg med opp på en scene. Der sang jeg Arirang mange ganger, til publikums store begeistring. Det var noe av det rareste og morsomste jeg har vært med på.

Jeg har så mange minner fra tiden der, men det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg var koreanerne selv. For et folk! Som ung nordmann lærte jeg enormt mye av de koreanerne jeg møtte. Det er klart at de opplevde kanskje at vi kom for å redde dem. I en situasjon hvor de trengte det som mest. Men også i ettertid har jeg bare gode erfaringer med det koreanske folk. Så gode at jeg har reist tilbake til landet hele 14 ganger.