Da jeg lærte å ALDRI takke nei hvis en anestesilege tilbyr morfin.
Vi hadde en intensiv opptrening på Trandum før vi skulle til Bosnia før IFOR 1. Dette var helt i starten av januar 1996, og det var kaldt og mye snø.
En ukes tid før avreise skulle vi ha "ild og bevegelse" trening. Under utbredte protester ble det bestemt at dette skulle gjennomføres med fullt utstyr. Det var hjelm, GRU med alt som hører til; og den skuddsikre vesten. Dette var en forholdsvis stor og klumpete greie med en tjukk kevlar/keramikk plate foran og bak. Vesten alene veide 15,5 kg. GRU, hjelm o l veide også en del, samt personlig våpen. Totalt hadde vi noe sånn som 30 kg+ på oss. I tillegg var jeg den "heldige vinneren" av Carl Gustaf (RFK= Rekyl fri Kanon) som veide 16 kg. Merk da at jeg på den tiden var en diger fyr på 1,78 og 63,5 kg. På Trandum var det denne dagen knedyp snø med skare som akkurat ikke holdt meg oppe. Man gikk gjennom akkurat i det man skulle til å ta et nytt skritt.
Det var ekstremt tungt å drive ild og bevegelse med den vekten under slike forhold. Og vi holdt på i 2-3 timer.
Ut på kvelden merket jeg at kneet ikke var som det skulle. Men som en ung og "udødelig" soldat, ignorerer man slikt.
En og en halv uke etter at vi ankom Bosnia begynte kneet å gi meg problemer. Smertene økte og det var en diger kul (på størrelse med en tennisball) på innsiden av kneet. Vi var blitt fortalt at hvis vi måtte sendes hjem før kontrakten var signert, ville vi kun få lønn ut måneden og ikke noe mer. Hvis kontrakten var signert ville vi få lønn ut hele perioden vi skulle vært i Bosnia. Da jeg var yngre hadde jeg en godartet svulst i samme kne. Jeg var dermed redd for å måtte reise hjem pga kneet, og ville ha kontrakten i hånda før jeg gikk til legen.
Men en grytidlig morgen våknet jeg av at 3-4 av mine soldatkolleger stod ved siden av feltsengen min og pratet. "Sover han?" Våknet jeg av at én spurte de andre. Jeg hadde da ligget og jamret meg i søvne. Kneet var satans vondt. Og da de spurte om jeg trengte lege, skjønnte jeg at det ikke var noen vei utenom. De lempet meg på en båre og bar meg til sykestuen. Smertene var nesten utålelige.
Ved ankomst sykestuen i leiren ble det klart at jeg måtte til feltsykehuset Blue Factory ved Tuzla. Transport ble rekvirert, og så bar det sydover. Ombord var det en anestesilege som merket seg mine smerter og spurte om han skulle administrere morfin for å dempe smertene. Min mor er utdannet sykepleier. Og siden hun hadde fortalt meg at mange blir veldig kvalme av morfin, og at det er "ekstremt vanedannende", takket jeg nei til tilbudet. Jeg fikk helder holde ut smertene. Som jeg kom til å angre det valget...!!!
Vel fremme på sykehuset ble jeg lagt inn på en av operasjonsstuene og mottatt av en svensk lege. Han sa han skulle sette en bedøvelsessprøyte i kneet. Hvis det ble bedøvd, var det en kraftig betennelse. Hvis det ikke ble bedøvd, var den svulsten som hadde "gone bad", og jeg risikerte å måtte amputere. Han ba en sykevokter holde meg fast. Og så kjørte han bedøvelsessprøyten rett inn i kulen på innsiden av kneet mitt.
SOM JEG SKREK! At jeg klarte å holde kneet rolig er for meg en gåte. Han stakkars sykevokteren som holdt meg fast ved skuldrene sa "det går bra. Det går bra".
Jeg skrek tilbake "DET GJØR DET FAEN IKKE"!!!!!!!!!
Den svenske legen så fornøyd på meg og sa med et stort smil om munnen: "Jeg traff ja"??? Jeg hadde gitt ham en på trynet, hvis jeg hadde vært i stand til det.
Heldigvis ble han ferdig med sprøytingen inn i mitt kne etterhvert. Puh!!! Kneet ble helt bedøvd og smertene forsvant. Oh lykke!!!! Siden det da ble konstatert betennelse satte han en ny sprøyte inn i kneet. Denne gangen med en meget stor dose Kortison.
Dessverre glemte han å fortelle meg at jeg måtte holde kneet i ro i 3-4 uker. Så halvannet døgn senere var jeg tilbake med troppen min og i full jobb/funksjon. Pga dette har kneet skapt litt problemer i ettertid.
Men det viktigste jeg lærte av denne episoden er:
NÅR ANESTESILEGEN TILBYR MORFIN?
DA TAKKER DU JAAAA!!!!! :-)