Bakgrunnen for konflikten
I kjølvannet av folkemordet i Rwanda i 1994, flyktet omtrent 1,2 millioner rwandiske hutuer over grensen til den nærliggende Kivu-regionen i Øst-Kongo. I 1996 startet et opprør mellom styrker ledet av Laurent Désiré Kabila og hæren til landets president Mobutu Sese Seko. Kabilas styrker tok kontroll over hovedstaden Kinshasa i 1997 med hjelp fra Uganda og Rwanda, og endret navnet fra Zaire til den demokratiske republikken Kongo.
Året etter startet det i Kivu-regionen et opprør mot Kabilas regjering. I løpet av noen uker tok opprørerne kontroll over store deler av landet. Angola, Tsjad, Namibia og Zimbabwe tilbød president Kabila militær hjelp, men opprørerne beholdt grepet om de østlige regionene, støttet av Rwanda og Uganda.
FNs sikkerhetsråd krevde våpenhvile, i tillegg skulle alle utenlandske styrker trekke seg ut, og ikke forstyrre de interne forholdene i landet. En våpenhvileavtale ble underskrevet i juli 1999 av Kongo, Angola, Namibia, Rwanda, Uganda og Zimbabwe. I kjølvannet av avtalen opprettet FN MONUC som et ledd i overvåkningen av våpenhvilen.
Til tross for enkelte steg i retning fred, blant annet ved gjennomføring av valg i 2006, har flere av Kongos provinser vært preget av konflikter frem til i dag.
Om denne operasjonen
Den 1. juli 2010 vedtok FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1925 (2010) at MONUSCO skulle erstatte MONUC. Hovedoppgaven til den nye operasjonen var å bidra til å sikre freden. Det nye navnet skulle også reflektere at man hadde nådd en ny fase i Kongos historie. MONUSCO er fremdeles en aktiv FN-operasjon.
Norges bidrag
Norge stilte med personell fra 2010 til 2013. Disse jobbet ved hovedkvarteret i Kinshasa og var midlertidig ledere i en avdeling som jobbet med å reformere sikkerhetssektoren i Kongo.
