Bakgrunnen for konflikten
Konflikten i Somalia startet med at Siad Barres mangeårige militærdiktatur kollapset i kjølvannet av økende intern motstand mot diktatorens styre. Med Barres fall i 1991 oppstod et maktvakuum som ledet til den somaliske statens kollaps. Maktkamp mellom de forskjellige gruppene førte til full borgerkrig. Krigen er fremdeles uløst.
Somalia ble samtidig rammet av tørke og hungersnød. Kombinasjonen av borgerkrig og hundretusenvis av flyktninger resulterte i en humanitær katastrofe. FN forsøkte å levere nødhjelp, noe som viste seg å være vanskelig i lys av den raskt forverrede sikkerhetssituasjonen preget av banditter, plyndring og ødeleggelser. I et forsøk på å finne en løsning på konflikten møttes de mest sentrale partene i konflikten i FNs hovedkvarter i New York i februar 1992. Møtet ledet til opprettelsen av UNOSOM I i april 1992, og senere UNOSOM II året etter.
Om denne operasjonen
I mars 1993 ble mandatet til UNOSOM I endret. Den daværende FN-styrken var ikke stor nok til å håndtere situasjonen. En ny og mer robust operasjon, UNOSOM II, med nær 30 000 soldater ble satt inn ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 814 (1993). I mellomtiden hadde USA ledet en koalisjonsstyrke kalt UNITAF som bidro til å sikre flyten av nødhjelp. Styrkens oppgaver ble gradvis overtatt av UNOSOM II.
UNOSOM II var den første fredsopprettende intervensjonsstyrken i FNs historie. Med makt skulle den sørge for at humanitær hjelp kom frem. I tillegg skulle våpenhvilen håndheves, grupper avvæpnes og miner fjernes. Havner skulle sikres, og somaliske borgere hjelpes tilbake til sine hjem. Dessuten var oppgaven å gjeninnføre landets styringsstruktur og statsdannelse, og å gjenoppbygge landets økonomi og infrastruktur. Mandatet og oppgavene var meget omfattende. FN-styrken ble angrepet, soldater drept og såret. Spesielt var hovedstaden Mogadishu en kampsone.
FN ble trukket inn i krigføringen i Somalia. Forsøkene på å stoppe kampene var mange, uten at de førte fram. UNOSOM II ble gradvis redusert. De siste FN-styrkene forlot landet i mars 1995.
Norges bidrag
Norge valgte å videreføre bidraget fra UNOSOM I med et stabskompani på i overkant av 70 soldater. Med et fornyet mandat ble dette i mai 1993 forsterket til ca. 140 personer. Kompaniet hadde som oppgave å administrere og drifte operasjonens hovedkvarter i Mogadishu samt bidra med forpleining, vakthold og transportarbeid. Forsterkningen som kom i mai 1993 bestod av personell som bidro til nærforsvar og som sjåfører.
Til sammen tjenestegjorde 267 nordmenn i et stort mangfold av ulike roller i tiden Norge bidro til operasjonene i Somalia. En nordmann, Per Eivind Igesund, mistet livet under tjenesten. De norske styrkene ble trukket hjem i mars 1994.
Tips til videre lesning
- Martin Lau Slåtten, Det norske stabskompaniet i United Nations Operations in Somalia (UNOSOM) 1992-1993, masteroppgave i historie, 2014.
- Knut Flovik Thoresen, Brennpunkt Mogadishu - norske FN-soldater i krig, Historie og kultur, 2021.
- Nasjonalt veteranmonument, minnelund over falne og omkomne fra internasjonale operasjoner.
