Bakgrunnen for konflikten
Angola ble en selvstendig nasjon i november 1975. Landet hadde lenge vært preget av flere opprørsbevegelsers kamp mot hverandre, og det det portugisiske koloniveldet. Konflikten ble også preget av den kalde krigen, og innblanding fra USA og Sovjetunionen. Fram til slutten av 1980-tallet ble landet styrt av den Sovjet-støttede «folkebevegelsen for Angolas frigjøring» (MPLA), som lå i konflikt med den amerikanskstøttede opprørsgruppen og politiske partiet, UNITA.
Etter en periode med økende konfrontasjoner mellom de to partene mot slutten av 1980-tallet, kom man sammen til forhandlinger i juni 1989. Forhandlingene ledet etter hvert fram til en kortvarig våpenhvile og valg i 1992. Et valg som skulle lede til en ny periode med borgerkrig, hvor UNITA tok kontroll over store deler av landet. Borgerkrigen ble utkjempet i over to år, inntil de to partene den 20. november 1994 ble enige om en våpenhvileavtale kalt Lusaka-akkorden. Til tross for dette forstatte fiendtlighetene i mindre skala mellom partene fram til en ny borgerkrig brøt ut rundt årtusenskiftet.
Om denne operasjonen
UNAVEM III tok i februar 1995 over etter UNAVEM II etter at resolusjon 976 (1995) ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd samme måned. Resolusjonen viste til Lusaka-akkorden og ga FN-styrken i oppgave å bistå partene i opprettelsen av fred og skape et forent Angola. Observatørenes oppgave var å overvåke våpenhvilen. Operasjonen skulle bestå av opptil 7000 militære, deriblant 350 observatører, men nådde aldri mer enn 4220.
Forsoningsprosessenen mellom partene gikk ikke som planlagt. Mot slutten av 1996 begynte bidragslandene å trekke tilbake deler av styrken til tross for at få av målene hadde blitt gjennomført. UNAVEM III ble avsluttte i juni 1997 og videreført i MONUA.
Norges bidrag
Norge bidro med 15 observatører til operasjonen, tre av disse ble overført fra UNAVEM II. Som i den foregående operasjonen tjenestegjorde nordmennene spredt rundt i Angola, for eksempel i Huambo og Namibe. Oppgavene bestod i observering og rapportering, å knytte kontakter blant de stridende partene, og legge til rette for at soldatene fra UNITA og MPLA i regionene ble samlet i oppsamlingsområder.
En håndfull nordmenn fortsatte tjenesten i Angola under den nye operasjonen FN-operasjonen MONUA.
