Bakgrunnen for konflikten
Angola ble en selvstendig nasjon i november 1975. Landet hadde lenge vært preget av flere opprørsbevegelsers kamp mot hverandre, og det det portugisiske koloniveldet. Konflikten ble også preget av den kalde krigen, og innblanding fra USA og Sovjetunionen. Fram til slutten av 1980-tallet ble landet styrt av den Sovjet-støttede «folkebevegelsen for Angolas frigjøring» (MPLA), som lå i konflikt med den amerikanskstøttede opprørsgruppen og politiske partiet, UNITA.
Etter en periode med økende konfrontasjoner mellom de to partene mot slutten av 1980-tallet, kom man sammen til forhandlinger i juni 1989. Forhandlingene ledet etter hvert fram til en kortvarig våpenhvile og valg i 1992. Et valg som skulle lede til en ny periode med borgerkrig.
Om denne operasjonen
UNAVEM I ble etablert av FNs sikkerhetsråd i desember 1988 gjennom resolusjon 626 (1988). Oppgavene var å overvåke tilbaketrekking av 50 000 kubanske styrker som lenge hadde befunnet seg i Angola etter ønske fra MPLA.
De første observatørene ankom Angola i januar 1989, og bestod på det meste av 70 personer fra ti land. Man etablerte et hovedkvarter i Luanda, og fem utestasjoner som ble bemannet av små lag av observatører, i tillegg til to mobile lag. Flere av disse fortsatte sin tjeneste under et nytt mandat i det som ble hetende UNAVEM II i mai 1991, etter at de siste kubanske styrkene forlot landet.
Norges bidrag
Norge bidro med tretten observatører til operasjonen, de første var på plass i januar 1989, og ble involvert i opplæring av andre lands observatører. De norske observatørene tjenestegjorde flere steder i Angola, fra hovedstaden Luanda til den nordligste utestasjonen i enklaven Cabinda.
