Den 29. juli 2016 forlot jeg Kypros og UNFICYP. Det har vært to fantastiske år som jeg aldri ville ha vært foruten. Nå som jeg har kommet hjem til Norge kan jeg virkelig sitte ned og reflektere på min tid som verdens første kvinnelige Force Commander for FN. Hva sitter jeg igjen med? Jeg tror det er litt for tidlig til å komme med en utdypende analyse, men jeg vil prøve å si litt om de opplevelser og erfaringer jeg gjorde i løpet av mine to år som styrkesjef.
Først må jeg si at jeg har aldri har blitt mottatt med så åpne armer og positivitet som da jeg ankom i august 2014. Dette gjelder mine medarbeidere og ikke minst de som bor på Kypros. Jeg følte meg velkommen fra første dag. Utfordringen var heller at alle ville ha en bit av meg. Det var alltid et dilemma å prøve å være imøtekommende for alle og lede en militær styrke. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med menneskene og kulturen på øya ble det mye lettere å kombinere.
UNFICYP er en av FNs eldste operasjoner og det var utfordrende i starten å få en over 50 år gammel organisasjonen til å endre seg. Mitt fokus var sikkerhet, trening og oppfatning (posture) av vår styrke.
Dette innebar ekstra fokus på trening, utførelse og ikke minst infrastrukturer i alle våre leire og observasjonsbaser. Jeg vet og har meget god samvittighet fordi UNFICYP nå er i en mye bedre og en helt annen forfatning enn da jeg ankom. Mine medarbeidere har gjort en fantastisk innsats.
Det andre som har vært spesielt er at vår ledergruppe besto av 2/3 kvinner. Det var spennende og jeg synes vi fikk veldig mye utrettet. Vi klarte å få et gender-perspektiv på det meste vi gjorde og det tror jeg var veldig bra for UNFICYP og operasjonen.
Det er i år over 20 års siden at siste konfrontasjon med dødelig utfall skjedde mellom de to partene. Det kan vi tolke som om at UNFICYP gjør jobben sin og vi har et status quo som begge sider ønsker å opprettholde. Det har vært interessant å se utviklingen med fredssamtalene og ikke minst hvordan de militære på begge sider har ønsket å bidra til at samtalene har et godt utgangspunkt. Jeg hadde et meget godt forhold til Generalene på begge sider. Vi hadde flere felles kjente fordi alle hadde tjenestegjort i NATO, dette la et godt grunnlag for tillit.
Det var en av de viktigste oppgavene mine å legge forholdene til rette for SRSG, Lisa Buttenheim (nå Elizabeth Spehar) og SASG, Espen B Eide.
Med deres gode intensjoner så mener jeg at vi lykkes godt med det. Det var spennende og utforende å bevege seg på det strategiske plan og ta aktiv part i arbeidet med fredsprosessen.
I nåtidens operasjoner er det ofte at skillet mellom strategisk og taktisk nivå er nesten borte. Vi har virkelig fått den strategiske korporal… Dette innebærer at det som en soldat gjør ute f.eks. i Buffer Zonen kan lett få politiske konsekvenser. Dette igjen sier noe om hva soldatene må være forberedt på og ikke minst utdannet til å ha forståelse for.
Jeg hadde mulighet til å besøke flere av deltakernasjonene da de holdt på med «pre-deployment training». Dette var vitalt og viktig for å sjekke at de kunne utføre den tjenesten som forventes av en soldat i FN-tjeneste.
Den dialog jeg hadde med de forskjellige nasjonene var utrolig viktig for å få personell med riktig kompetanse og flere kvinner. Normalt i FN ligger kvinneandelen på bare 3 %. I UNFICYP lå vi på 7 % for militære og helt opp mot 25 % på kvinnelig politi som normalt ligger på 10 %. Med andre ord det nytter å øke prosentandelen med litt aktivitet mot deltaker nasjonene.
Siden den militære situasjonen var som den var så kunne jeg bruke mer tid på å engasjere meg i samfunnet. Det har vært fantastisk interessant å få komme litt mer under huden på det Kypriotiske folk.
Det var meget interessant å kunne reise rundt på øya å se de forskjellige landsbyene og severdighetene. Det som var rart var å prate med mennesker som var på ferie i f.eks. Aya Napa som ikke har peiling på hva som skjer eller har skjedd og at det bare 15 min unna ligger store minefelt. Dette er kontrastenes øy.
Jeg så virkelig likheten og ulikheten mellom sør og nord. Dog så jeg mest likhetene og alle mulighetene denne fantastiske øya har. Jeg håper bare at alle de fantastiske menneskene som bor der ser det også.
Menneskene på Kypros er varme og gjestfrie. Mange av dem har imponert meg med sin utrettelige kamp for å få til forsoning mellom Gresk- og Tyrkisk-kyprioter.
Det finnes så mange organisasjoner og nettverk som jeg har fått tatt del i. Det har vært utrolig lærerikt og interessant.
Fikk også ta del i nettverk med alle de kvinnelige ambassadørene på øya, fikk mange «eye openers» av dem. Samarbeidet med «the First ladies» ga meg utrolig mye. Det viser hvor viktig at alle tar del i fredsprosessen på øya. De var så aktive og du kunne se at de virkelig ønsket å finne en løsning på Kypros.
Nå sitter jeg igjen med så mye takknemlighet, inntrykk, lærdom og mange fantastiske minner fra mine to år på Kypros. Jeg håper jeg var en god rollemodell for både menn og kvinner på øya og ikke minst at flere kvinner søker denne type jobber. Vi må og trenger fler.
Det vil fortsatt ta tid å bearbeide alle opplevelsene før jeg kan sette meg ned å skrive om denne fantastiske opplevelsen. Ønsker du utfordringer som leder og menneske, søk deg til FN-tjeneste.