Vi var underlagt SNMG 1, og øvde mye før vi dro ut. Besetningen var blant annet med på Cold Response og Joint Warrior. Vi var derfor godt trent. På vei ut hadde vi påsken i Lisboa – det var et fint sted å lade batteriene før vi skulle ut på et lengre oppdrag.
Det jeg husker best var situasjonen i Ukraina, og at vi var så nær Syria. Vi fikk brukt brukt tiden ute på havet godt. Det var mye trening. Jeg passet på radarbilde og rapporterte sitasjonsbildet videre. Opplæring i våpenbruk.
Også er det selvfølgelig mye velferd om bord. Filmkvelder blant annet. Quizen er egentlig det gøyeste. Jeg bodde på lugar med tre andre. Du blir tett knyttet til de du jobber med hele dagen.
Det beste med hele operasjonen var avslutningen. På vei hjem la vi til kai i Le Havre og ble med på 70 års-markeringen etter landgangen i Normandie. Da fikk jeg blant annet snakket med noen av de norske veteranene som hadde vært med for 70 års-minnemarkeringen i Normandie.
Før jeg begynte i Sjøforsvaret var jeg to og et halvt år i Hæren, førstegangstjeneste og 18 måneder i TMBN (mek 4). Jeg skulle egentlig ut i mai 2010, men fikk kyssesyken. Joachim C. Olsson, som døde 25. januar 2010, var min vognfører. Vi to var makkere. Jeg har mange gode minner av ham, blant annet fra Cold Response 2009. Det siste minnet jeg har var når han hadde kjøpt seg en ny Audi, vi var på vei hjem på ferie og hørte på AC/DC. "Jokke" gledet seg til å reise ut. Det var siste gang jeg så han.
Forsvaret er i mine øyne en god arbeidsplass. Hvis du vil være her og legger flid i arbeidet ditt, er det så mye du kan gjøre. Arbeidsdagen er aldri lik. Så lenge du gjør en god innsats er det nesten ingen grenser for hva du kan gjøre. Sånn er det kanskje på mange arbeidsplasser, men det som gjør det spesielt er grensen mellom liv og død. Jeg opplevde å miste en av mine nærmeste kamerater da jeg var 20 år. Vi var forberdt på at dette var noe som kunne skje av vår kompanisjef, Rune Wenneberg. Men du er aldri helt forberdt når dette skjer, i alle fall var ikke jeg det.