Det var mange som ville reise ut. Vi fikk høre om muligheten for å være med på oppdraget i Adenbukta tidlig i førstegangstjenesten. Jeg ville være på fregatt – det er jo det eneste krigsskipet Norge har. For meg ble det et mål å komme gjennom nåløyet.
Jeg var dekksmann. Den eneste kvinnelige dekksmannen om bord, og fikk en uformell lederrolle blant de menige. Jeg jobbet med mange flinke folk på dekk – folk som hadde mye mer erfaring enn meg. Vi jobbet mye med marinejegerne. Sjøsetting av ribb som er en tungt utrustet lettbåt marinejegerne bruker, var blant hovedoppgavene.
Vi gikk også brovakter. Det vil si at vi sto på broen og navigerte og holdt utkikk, og rapporterte om det vi så. Vi så blant annet etter småbåter med mistenksom atferd. I tillegg var det mye trening – både fysisk trening og øvelser som sanitetsdriller og såkalte krigsruller, det vil si at vi trente på hva vi skulle gjøre i ulike situasjoner, for eksempel ved luftangrep. Ellers var det en del vedlikehold: maling, pussing og fletting av tau.
Å få sjansen til å se hvordan spesialstyrkene vi hadde med oss opererte, var spennende. Det er ikke så mange som får den anledningen. Jeg var heldig som fikk muligheten. Du får større overblikk over operasjonen som helhet. Marinejegerne hadde med seg et par menige som gjennomførte førstegangstjenesten sin som tolker. De gjorde en fantastisk jobb. Uten dem hadde var det blitt svært vanskelig i mange situasjoner.
En dag fikk vi beskjed fra et Nato-fly om at det lå en båt og fløyt. De hadde ligget uten en motor som fungerte, og uten mat og vann, i flere dager. Å se hele organisasjonen fungere, og gjøre det vi hadde trent på, var fint, og det gjorde inntrykk på meg.
Når du er ute og seiler så lenge som vi var, knyttes en del personlige relasjoner – både på godt og vondt. Det er tungt å jobbe så tett. Men samtidig får du et kameratskap du ikke får andre steder. Du må ha noen du kan komme til når du har noe på hjertet. Noen du kan gråte med, og noen du kan brøle til.
Jeg bodde på rom med fem andre jenter. Fordi jentene på rommet mitt var tålmodige og flinke til å si ifra, gikk det utrolig bra.
Jeg lærte mye om meg sjøl under operasjonen i Adenbukta. Har ikke hatt en sånn «reality check» før. Du blir ikke så selvsentrert hele tida. Og du lærer å strekke grensene dine.
For meg er årene jeg var i Forsvaret de viktigste i livet mitt. Det skjedde så mye. Det var så mye personlig utvikling.
Jeg tenker på operasjonen hver eneste dag. Jeg savner folka. Selv om jeg er kjempeglad for at jeg dro ut, er jeg også glad for å være ferdig.
