Vel, min historie begynner som en helt vanlig rekrutt på madla i Stavanger hvor jeg tok mine første skritt inn i en militær omgivelse - Luftforsvaret. Militæret i seg selv var aldri ett "must" for meg og prøvde egentlig å få meg dimmet. Etter noen forsøk ga jeg opp hele dimiteringsprosessen og tenkte: "Jaja, får gjøre det beste utav det". Fullførte rekrutten og ble sendt til Bardufoss Luftstasjon hvor jeg tjenestegjorde i Wingops som operasjonsassistent. Ble tidlig som mening utnevnt til Korporal for vel gjennomført innsats.
Militæret ble en salgs livsstil for meg og jeg stortrivdes under disse forholdene. Når jeg da hadde gjort min plikt for Norge, var jeg så innstilt på å fortsette at jeg prøvde å søke utsettelse på dimmiteringen. Tror faktisk jeg er den første i Norge som prøvde på nettopp dette.
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Etter en runde igjennom alt av myndigheter i forsvaret måtte jeg se slaget som tapt.
1uke før min dimmitering ringte en oberstløytnant til meg å spurte om jeg ville være interessert i å tjenestegjøre i utlandet - Kabul, Afghanistan. Etter ett par minutter i telefonen og litt i tåken svarte jeg selvfølgelig JA. Lite visste jeg at dette valget skulle vise seg å bli en kamp senere i livet.
Å komme ned til Afghanistan i seg selv en er meget merkelig, men stor opplevelse. Alle inntrykkene man får servert er helt av en annen verden. Skuddhull i bygninger, bombekrater, og alt annet av lukter og inntrykk!
Den første tiden der nede gikk det ganske greit, hadde veldig lite "farlige situasjoner" og slapp litt av "guarden" ned. Ble mer og mer kjent med mine kompanjonger og medsoldater og på dette tidspunktet begynner man å skjønne hvorfor folk ønsker å reise ned igjen uansett hvor skadet man blir i en krig. Det er som ett endeløst brorskap hvor man skal passe mer på alle andre enn seg selv. Man blir veldig avhengig av denne følelsen.
Rett før min første "leave" fikk vi ett rakettangrep på basen. Taliban hadde satt opp gamle sovjetiske raketter i en fjellside, og brukte da en elektrisk instans som avfyrte disse helt vilkårlig, men ned mot oss. Vi satt da ett gjeng utfor brakkene der vi bodde og hørte en suselyd som passerte rett over der vi satt, som deretter resulterte i 3 høylytte drønn.
Dette var min første opplevelse av krig.
Nervene fikk skikkelig kjørt seg og vi hentet utstyret og sprang i bunkeren som lå rett attmed brakkene. Kamphelikoptere ble sendt ut og nye drønn hørtes i fjellsiden da de sendte ut tungskyts der de trodde Taliban var. Litt skjelven og litt rystet etter denne hendelsen satt vi oss ned å fortsatte praten som om alt var normalt. Merkelig i grunn.
Min første "leave" sto for tur og en bedre mottagelse hjemme skal man lete lenge etter. Kom hjem kvelden 16.mai 2007. Dessverre var hodet mitt og tankene mine enda i krigen og tenkte mye på hvordan det sto til der nede. Man går liksom i en slags transe og prøver å finne mulige farer, selv på hjemmebane. Husker spesielt 17.mai, jeg og en kompis skulle ut å møtes før en liten runde på pubben tidlig på dagen. Lite visste jeg at kanonene på Maritim skole skulle avfyres kl 12.00 og vi sto midt i sentrum. Etter første salve rygget jeg bak mot en vegg og begynte å lete etter tjenestevåpnet som alltid hang på låret. Ta i beregning at jeg nå kun hadde vært 12-15timer hjemme. Kompisen så helt merkelig på meg å spurte: Hva leter du etter ?
Etter noen sekund gikk det oppfør meg at jeg enda var i krig. Helt normal reaksjon på en slik situajon i Afghanistan, men ikke i Norge.
Etter 2 uker i Norge, mye familie og venner, skulle jeg da tilbake. Ikke uventet gledet jeg meg fælt til å se de andre igjen.
Tiden der nede gikk ganske bra, lite oppstyr, en og annen situasjon som kunne vært potensielt farlig, men ikke direkte truende.
"Leave" nr 2 sto for tur og jeg dro hjem igjen. På dette tidspunktet burde jeg ha tatt alle hintene om å ikke reise tilbake ettersom min nærmeste familie så endringer i oppførsel og holdning til ting og ga ettertrykkelig beskjed. Jeg avfeide dette og dro tilbake for min siste runde.
16 august 07:00 gikk jeg fra nattlig tjeneste og inn til frokost.
Etter frokost tok jeg meg en runde rundt brakken og stilte meg så på trappen og så utover sperringene som omringet basen. 07:38 lokal tid gikk en selvmordsbomber i luften rett utenfor porten jeg akkurat stått å sett ned til. (Se video)
I det jeg skulle til å gå inn på rommet som lå nærmest porten ble jeg slått i bakken av ett lufttrykk og ett drønn som kun kan beskrives som «ett helvete på jord».
En selvmordsbomber i en bil hadde nettopp sprengt seg selv i luften, rett utenfor.
I panikk reiste jeg meg opp og hentet geværet som lå innelåst 1 meter unna. Prøvde å beholde roen men adrenalin i tillegg til søvnmangel gjorde hele situasjonen ett hakk verre enn forutsett.
De bildene jeg nå fikk se igjennom tåken av sand og røyk kan minne om en skikkelig skrekkfilm i 3D.
Det var helt stille, en merkelig stillhet som jeg nok aldri får oppleve igjen.
Det lå soldater, sivile, vrakrester og alt annet spredt i en omkrets av 10-15 meter.
Så kommer lyden….
Bårer med sårede soldater og sivile med avsprengte lemmer kom inn på løpende band. Folk hylte de verste hylene jeg noen gang har hørt.
Og midt oppi dette sto jeg å så tomt utover galskapen som nettopp hadde funnet sted.
Utover dette husker jeg ikke særlig mye mer, gikk inni en sjokktilstand og ble fraktet ned på legestuen og fikk beroligende.
Ble sendt hjem med første ledige fly og min historie som soldat i Norske forsvar var over.
Hva som var verst av opplevelsen eller at jeg aldri mer skulle jobbe i forsvaret har jeg til dags dato enda ikke funnet svar på.
Oppfølgingen jeg fikk var vel det man kan kalle «slett arbeid».
Har de siste årene etter dette slitt mye psykisk med tanker, drømmer og enda til klart å legge til en god del hypokondri opp i alt dette.
Psykologen jeg fikk hjelp av i privat sektor sa:
«Du har eliminert alle truslene du har vært borti og gjort deg opp en mening om at dette ikke kan skje i Norge, så nå har du funnet noe som faktisk er dødelig og du ikke har kontroll på, nemlig sykdommer»
I ettertid har de fleste sagt: Steffen som dro kom aldri hjem igjen.
Ville jeg ha gjort noe annerledes... mest sannsynlig ikke.