Et markert skille for en misjon er om alle kommer trygt hjem, eller om noen må sendes i kiste

Med hjelmen godt plantet ned over ørene, splintvesten tett mot kroppen, fortsatt sittende foran skjerm og tastatur for å forberede helgenens preken, men klar til å løpe i shelter dersom alarmen skulle gå på nytt, ja slik ble den andre dagen ute i misjonsområdet i 2009 i Afghanistan. I slike øyeblikk innser du at det du nå har gitt deg i kast med ikke er en seks måneders solreise. Min forgjenger hadde riktignok på overlappingen fortalt om sine opplevelser. To improviserte raketter hadde kommet susende inn i leir, og de hadde truffet bare et par hundre meter bortenfor der han stod og nøt en velfortjent røyk. Han kunne videre fortelle at i Meymaneh, hvor et stort antall nordmenn hadde sitt tilhold, hadde de via matematiske utregninger kommet frem til at en tilsvarende rakett hadde sneiet vakttårnet ubehagelig nært. Det var ikke langt unna at soldatene i tårnet hadde fått en ikke planlagt midtskill i håret. Det burde derfor ikke komme som en stor overraskelse på noen av oss at vi nå hadde mottatt en advarsel om raketter i nabolaget.

«Hva gjør jeg nå som prest?» hørte jeg meg selv si til sjefen. Man blir litt utenfor seg selv i slike situasjoner. «Skal ikke du be, da?» svarte han, og som sagt som gjort. Jeg tuslet bort i det fine telt-kapellet som var etablert omtrent midt i leiren. Der gikk jeg inn, tente et lys, ba en bønn, traff et annet menneske som hadde behov for å samle seg litt, slo av en prat og spiste litt kveldsmat. Så var det tid for å gå til sengs med en liten uro i kroppen.

Denne uroen ble betydelig nedkjølt etter at presten på en svært uteologisk måte fikk for seg å slå opp et tilfeldig skriftsted i bibelen sin, og leste noen ord fra Salme 27. «Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.» og i et par vers videre heter det. «Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt, og løfter meg opp på klippen». En slik liten hilsen trengte jeg der og da.

En annen måte å forholde seg til farer som du ikke kan verne deg helt mot, er rett å slett å tenke at dette får jeg ikke gjort så mye med. Enten står jeg opp og spiser frokost i morgen, eller så kommer det store smellet og lyset går. Det får jeg ikke gjort så mye med. Kanskje det er rett og slett slik mange overlever i hverdagen i krigstider.

Hverdagene var langt fra så dramatiske som dette, og alle de fem turene ut har vært forskjellige. Det har for det meste vært veldig kjekt. Makedonia, Kosovo, Afghanistan og Mali har på forskjellig vis utfordret. Felles for alle oppdragene ute er at de har gitt mulighet til å komme tett på kollegene mine. Dette har igjen ledet frem til meningsfulle samtaler, gudstjenester i ulike former, innblikk i lokal kultur og tradisjoner, utfordret de kreative sidene hos meg. Vi blir alle kanskje ekstra bevisste på at vi er norske og bringer med oss noen verdier som vi både vil ta vare på og utøve i praksis. 17. mai i 45 grader med flagg og stortromme ser kanskje litt rart ut for de andre nasjonene rundt oss i camp, men det blir bare så ekstra viktig der ute.  

Savnet etter de hjemme er selvsagt noe som følger med på kjøpet, men muligheten for kontakt hjem har endret seg radikalt. I 1999 skrev vi brev til hverandre, og vi kunne på noen gode dager snakke med hverandre på en åpen, sivil makedonsk telefonlinje noen minutter i uka. Under siste tur til Mali var jeg nok mer oppdatert på situasjonen hjemme enn de selv var. Det hendte jeg kunne delta på gruppemøter i mitt politiske parti via Teams fra teltet. Kona sa at nå er det nok når jeg kunne informere henne om at bakluka på bilen ikke var lukket helt igjen.

Det har blitt mange turer og opplevelser, men årsaken til at NCC XV likevel står igjen som noe helt spesielt, er at det er operasjonen hvor vi opplevde at en av våre egne døde. En veibombe gikk av på morgenkvisten oppe i Mazar, og om kvelden stod våre dyktige sykepleiere og stelte en av våre egne soldater i falne-containeren vår. På mange måter går det et markert skille her. Kommer vi alle sammen hjem, eller er det noen som må sendes hjem før oss i en kiste. For en prest ligger dette spørsmålet nært i bakhodet hele tiden. For sjefene gjør det selvsagt også det, men som prest får du nær sagt ukentlig en påminnelse om dette alvoret gjennom ansvaret som du nettopp har for falnetjenesten. Containeren må startes opp, kjøleaggregatet skal sjekkes og vedlikeholdes hver uke. Så er det plutselig alvor en dag. Vi får den brutale påminnelsen om at det er noen der ute som ikke ønsker at vi er der vi er, og at det er en grunn til at det nettopp er militære styrker som sendes til et område for å bidra til å skape sikkerhet. Mange oppgir jo nettopp fellesskapet og kameratskapet som oppstår rundt et utenlandsbidrag som en av de viktigste årsakene til at man velger å reise ut igjen og igjen. Det blir en nær, tett på familierelasjon ut av det hele. Da er det ikke vanskelig å forestille seg at det går hardt inn på folk når flagget må senkes på halv stang. Det er tøft. For alle. Også for presten. Det er noen som har betalt den høyeste prisen.

Hjemturen vår ble litt kronglete. Hele fire oppmøter, fire tidlige morgenkvister med kansellert fly ble fasiten til slutt. Det ble mye pizza og film disse dagene. Da vi endelig stod oppstilt klokken 00.00 på natten på et hotell ved Gardermoen, en gang etter at vi var kommet hjem, i våre hvite, afghanske  skreddersydde dresser, hvor vi mest lignet på et bulgarsk danseband som hadde kommet i land fra danskebåten etter en hard vinterstorm, da tror jeg både generalen, som hadde fått det ærefulle oppdraget å dele ut medaljene våre, og vi innerst inne smilte litt lurt til hverandre. Jeg tror ingen av oss vil glemme det.

Det hender at kontingentbøkene blir plukket ut av bokhyllen, det er fyr på peisen og kontingentmusikken strømmer ut i bakgrunnen fra høyttalerne. Minnene blir både fjerne og nære på en gang. De fargerike og flotte afghanske menneskene, salg av kjøtt på åpen gate, luktene og det yrende livet. Varmen og tyngden fra alt utstyret du har på deg. De varme kveldene hvor folk kommer til gudstjeneste på fredagene, hvor hender i alle fasonger strekkes frem for å motta brød og vin. De gode samtalene ute på benken når den mest intense solen er i ferd med å gi seg. Kaffe i koppen. Imamen som kommer på besøk og kan fortelle om felles kjente, Maria, moren til Jesus. Det står om henne i Koranen. Spenningen i kroppen ute i felt når en spotter er observert på en fjelltopp like i nærheten av der du er. Hva kommer nå? Den utrøstelige sorgen over å miste en kollega. Den uutsigelige gleden over å høre alle Scandiaene som tuter og forteller at nå er kolonnen vel fremme. Low-level med Bell-412 ute på treningstur over sanddynene i Faryab. Profesjonelle mennesker på vakt, og som vet at hvis noe skjer nå, er det meg det henger på. Å få være en del av et slikt fellesskap former deg som menneske. Du er en del av en helhet, og helheten er avhengig av deg. Kanskje er det nettopp det som gjør slike erfaringer så unike?