Erindringer fra ett år ved UNIIMOG/IRAK 1989–1990

*Av Major Bjørnar Myrland HFK XII (Nå pensjonert oberstløytnant)*

Det var med ganske stor forventning, og en viss spenning, jeg sammen med 4 andre nordmenn møtte frem på Fornebu den 14.november 1989. Vi skulle reise til Irak som militære observatører ved UNIIMOG (United Nations Iran and Iraq Military Observer Group). Norge hadde 15 observatører i UNIIMOG, og i denne omgang skulle vi altså rotere med 5 observatører, som hadde vært i Irak siden august 1988 da misjonen startet.

Organisasjon og oppgaver
----------------------------------------
Oppgaven vår var å overvåke våpenhvilen, som ved FNs hjelp var kommet i stand 20. august 1988, etter 8 års krig mellom Iran og Irak. UNIIMOG skulle sørge for at FNs resolusjon 598 ble oppfylt. Den innebar blant annet at begge land skulle trekke tilbake sine styrker iht. grenseavtalen fra 1975. Krigsfanger skulle utveksles og en fredsavtale undertegnes. Landene fikk heller ikke ha andre styrker, våpen eller befestninger ved grensen enn de dem hadde der ved inngåelse av våpenhvilen.

UNIIMOG hadde i alt ca. 340 militære observatører fra 26 forskjellige land, en halvpart var plassert i Irak, den andre var i Iran. De hadde hovedkvarter henholdsvis i Bagdad og Teheran. I Irak var vi fordelt på 3 sektorer langs grensen til Iran. Sektorene ble kaldt Nord, Sentral og Sør etter sin beliggenhet. Hver sektor var delt inn i «Teamsites», 8 i alt. Personlig tjenestegjorde jeg det første halvåret i Nord og det siste i Sør. Dette gjorde at jeg fikk en relativt kald vinter med norske forhold i fjellene i nord-Irak og en utrolig varm sommer i ørkenen i sør-Irak. Fra «Teamsites» reiste vi daglig ut på patruljer langs grensen. Hver patrulje besto av 2 observatører fra forskjellige land og en LO (Liaison Officer) fra Irak. Patruljene hadde en Toyota landkruser til disposisjon med godt varmeapparat og aircondition. Det var meget viktig i et land med lave temperaturer i fjellene i nord vinterstid, og med opptil 55 grader C i ørkenen i sør sommerstid.

Sektor Nord
------------------
I nord bodde jeg i byen Suleymaniya. Den ligger i den kurdiskdominerte delen av Irak. Som kjent har de irakiske myndigheter hatt store problemer med kurderne i disse fjellområdene, og av den grunn var det satt i verk strenge sikkerhetstiltak. Dette fikk vi merke godt og gjorde at vi følte livet her som en fengselstilværelse. Bygningen vi bodde i var omgitt av minst 20 soldater til enhver tid, og vi kunne ikke forlate området uten eskorte. Det innebar at skulle vi på patrulje eller til byen, var det alltid en lastebil foran og en bak med ca. 10 soldater på hver og maskingevær på taket. Jeg håper det er eneste gang i mitt liv jeg har trengt 20 soldater for å da på posthuset for å kjøpe frimerke slik at jeg kunne sende en hilsen til mine kolleger på HFK. Jeg følte meg selvfølgelig trygg, men det er også en assosiasjon til hvilken verden vi bor i. Patruljetjenesten i nord var uhyre interessant og ofte krevende. Som tidligere nevnt er den nordlige grensen av Irak et fjellområde, med fjelltopper opp mot 3600 meter. De høyeste var av naturlige grunner ikke besatt vinterstid, men på sommeren ble de besatt igjen. Men mange fjelltopper opp til vel 2000 meters høyde var besatt hele året, og det ble mange strabasiøse fotpatruljer, ofte i dyp snø i vegløst lende. Vi måtte jo frem til de fremste avdelingene for å kontrollere disse. Det var også viktig å vise FN-flagget, slik at soldatene skulle vite at vi var i området. Ved ankomst til en OP, etter 1 time eller 2 til fots, var det en herlig følelse når soldatene serverte oss «Chai» (te), av et skittent glass som alle drakk av. Det hente også at de serverte oss soldatkosten, ris og rød suppe, eller rett og slett bare tørt brød. Som intendanturmann tenkte jeg ofte: «Hva er det soldatene klager på hjemme?» Her var det ikke mye snakk om forskjellige middagsmenyer og 40 påleggsorter. For å bringe forsyninger opp til fjelltoppene ble det ofte brukt esel og muldyr. De var utmerket til oppdraget, men vi så mange morsomme episoder. Det var jo ikke alltid eselet og soldaten ville samme veg. Jeg vet heller ikke om norsk dyrevern ville godtatt alle metodene som ble brukt for å få dyrene til å gå.

Minefaren
---------------
På våre patruljer måtte vi være meget forsiktig med hvor vi kjørte og gikk på grunn av minefaren. Minefeltene var som regel godt kjent av de lokale soldatene, slik at de gikk foran og viste veg på fotpatruljene. Dette hindret dog ikke at en soldat gikk på en mine og ble drept, og en av mine kanadiske kolleger og en LO, som gikk like bak, ble skadet. Gjennom mediene her hjemme er det gjort kjent at Saddam Hussein har flyttet ut befolkningen og ødelagt alle byene og landsbyene, som ikke var ødelagt under krigen, i en 30 km bred sektor i Nord-Irak, på grensen mot Iran. Dette for å få kontroll med kurderne som samarbeidet med iranerne i sin kamp mot styresmaktene i Irak. Både irakerne og vi fryktet hele tiden at opprørerne skulle trekke inn i disse områdene og plassere nye miner i løpet av natten. I regnvær hendte det også at miner skled ut i vegen fra skråninger. Derfor ble veiene kontrollert hver morgen før vi fikk kjøre på dem. Ved noen tilfeller så jeg irakiske kjøretøyer som hadde kjørt på miner plassert i vegen i løpet av natten, men heldigvis ble ingen observatør drept eller skadet i slike uhell.

Flyktninger og krigsdøde
------------------------------------
Foruten patruljetjenesten, var ledelse ved utveksling av krigsflyktninger som kom tilbake, og krigsdøde, en viktig oppgave. Utveksling av flyktninger var en av de opplevelsene jeg hadde i Irak, som gjorde mest inntrykk. Våren 1990 lovte Saddam Hussein amnesti til alle som hadde flyktet fra landet under krigen. I Nord-Irak var det mange kurdere som hadde rømt til Iran etter å ha samarbeidet med iranerne mot Irak. Da vi møtte dem på grensen hadde mange absolutt ingen personlige eiendeler, mens andre hadde med seg alt fra innbo til husdyr (høns, sau, geit og kyr). De var redde og forvirrede, og samtidig spente på hva som ville vente dem når de kom tilbake. Lite visste de nok at flere av landsbyene de kom fra, lå i ruiner. Jeg vil aldri glemme en 10-12 år gammel kurdisk gutt som kom til meg under utvekslingen av flyktninger. Han tok et godt tak med begge armene rundt lårene mine og la hodet inntil meg. Slik gikk han lenge sammen med meg, uten å si et ord. Gjett om han manglet kontakt og trygghet? Disse dagene med utveksling av flyktninger følte vi alle at vi hadde gjort en virkelig nyttig gjerning for enkeltmennesker. Den amerikanske organisasjonen «Middle East watch» hevder i en rapport at flere av de menneskene som vendte tilbake til Irak under løfte om amnesti, har forsvunnet. Byen Halabja, som er blitt veldig kjent gjennom media fordi Iran og FN hevder at irakerne brukte kjemiske våpen mot sine egne her, ligger i den ødelagte delen av Kurdistan. Jeg traff personlig ved flere anledninger soldater, spesielt i Sør-Irak, som spurte meg om tilstanden i de byene de kom fra. De hadde aldri fått noen informasjon om hvordan det var gått med byen deres etter at de måtte rømme.

Sektor sør
--------------
I mai 1990 hadde jeg tjenestegjort et halvt år i nord, og ble flyttet til sektor sør, hvor jeg faktisk bodde på 3 forskjellige steder, og det ble forhåpentligvis den varmeste sommeren jeg noen ganger skal oppleve. Den høyeste temperaturen jeg målte var 53 grader C i skyggen. Da var det 66 grader C i solen. 17.mai feiret vi nordmenn i Bagdad, med en temperatur på 40 grader C. Landskapet i sør-Irak er helt flatt ørkenlandskap. Fra Basra i sør til Bagdad er det 55 mil og høydeforskjellen er 50 meter. Med en slik natur kunne vi derfor dekke hele patruljeområdet fra bil. Dog var det et meget interessant unntak. Deler av grensen mellom Irak og Iran er sumpområde, med flytende sivøyer. Disse øyene beveger seg med årstiden, og mengden vann. For å patruljere grensen her måtte vi bruke båt, og orienteringen var ikke alltid like enkel. Kan du tenke deg å finne frem når øyene har flyttet seg fra forrige gang du var der? Godt vi hadde lokalkjente soldater som båtførere. Som et apropos kan jeg jo nevne at det var i et slikt sumpområde Thor Heyerdahl i 1977 fant sivet til sin «Tigris», som han bygde i Edens hage. Første tiden i sør bodde jeg i byen Amara. Til dere ingeniører kan jeg bare anbefale; reis ned å studere. Det var kjempeområder med alle typer minefelt og kilometervis med stridsvogngrøfter. At de hadde virket kunne vi se av ødelagte panserkjøretøyer som sto i feltene.

I juli flyttet jeg til den aller sørligste «teamsiten» (TS-7). Den ligger bare 25 km fra grensen til Kuwait, og ga oss «panoramautsikt» til det som skjedde i det området dagene før og etter 2.august 1990. Nemlig Iraks oppbygging og invasjon av Kuwait. Vi kunne på nært hold følge denne kjempehæren som forflyttet seg fra andre områder av landet og ned til Kuwait, og se deler av oppbyggingen i Sør-Irak. Jeg måtte ofte tenke på våre sikkerhetsregler når jeg så lastebiler overfylte med materiell, og soldatene på toppen. Dagene etter invasjonen ble vi vitne til den enorme flyktningestrømmen som startet fra Kuwait. Det var tragisk å se alle bilene med mennesker som måtte rømme fra alt de eide, og hadde samlet opp gjennom flere år i et av verdens rikeste land. De fleste hadde mer enn de fikk inn i sin personbil, mens andre hadde leid lastebil for å få med seg flyttelasset. Verst var det å se flyktningene fra Øst-Asia. Mange av dem holdt til i Basra i flere døgn uten penger, mat eller vann, og uten beskyttelse mot den stekende sola.

Allerede dagen etter invasjonen begynte irakerne å bringe krigsbytte tilbake fra Kuwait, og de så ikke ut som de mistrivdes med alt det «amerikanske» byttet de hadde tatt i landet. I alle fall ble det mange «Reoe og Williser» å se i flittig bruk. Etter en tid kunne vi også bivåne transportene av alt det sivile materiellet som var tatt i Kuwait. Det var alt mulig fra kontormøbler og mat til elektronikk, biler båter og fly. I den engelsktalende avisen «Baghdad observer» kunne vi lese at Iraqi Airways hadde fått 10 nye Airbus-fly.
Fra TS-7 gikk patruljene til Shatt-AL Arab, grenseelven mellom Irak og Iran, fra Basra og de nesten 100 kilometrene sørover til gulfen. Denne elven var hovedgrunnen til krigen mellom de to landene, da man ikke kunne bli enig om hvor grensen skulle gå. Saddam vill gjerne eie hele elven, mens Iran ville følge midtlinjeprinsippet. Langs elven ligger byene Abadan og Kuramshar på Iran-siden og Fao på Iraks side. Dette er 3 byer som var kjent for sin store oljeproduksjon før krigen (Abadan hadde i sin tid verdens største oljeraffineri), men som etter krigen var helt utslettet.

15. august 1990
------------------------------
Den 15. august kom Saddam Hussein med sin humane melding, ifølge Iraks TV og radio, om at han med øyeblikkelig virkning ville trekke tilbake fra okkupert iransk område, starte utlevering av krigsfanger, og godta midtlinjen som grense i Shatt AL Arab. Denne avgjørelsen fikk ganske stor innvirkning på vår arbeidssituasjon. Vi måtte nå overvåke tilbaketrekningen og uttynningen av styrker i grenseområdet, og vi måtte være med på å finne de gamle grensene. Dette siste var ikke enkelt, da nesten alt av gamle grensemerker var ødelagt i kamphandlinger. Årsaken til Saddams «humane» avgjørelse var at han ville frigi styrker mot Iran, og sende dem til Kuwait. I tillegg ville han prøve å oppnå best mulig forhold til Iran, slik at iranerne ikke skapte problemer mens han slåss i Kuwait. Det hører med til historien at enda da jeg reiste hjem i desember, hadde ikke Irak trukket ut alle okkuperte områder, fredsforhandlinger var vanskelig å få i gang, og ingen fredsavtale var undertegnet.

På grunn av den nye situasjonen som oppsto, var det ikke behov for så mange observatører lenger, og 1. oktober, etter at FN-mandatet for UNIIMOG ble forlenget med 2 måneder, ble vi redusert til ca. 95 observatører på hver side. Vi ble omorganisert, og flere «Teamsites» slått sammen til en. 1.oktober ble derfor FN-flagget firt på TS-7, hvor jeg holdt til, og vi 3 som var igjen etter reduksjonen her, flyttet til Basra. Her opplevde jeg å bo i et gammelt hotell, uten aircondition på rommet, og jeg kan bare fortelle at her var det et h……, å skulle sove i et rom hvor temperaturen ikke kom under 33 grader C den påfølgende måneden. Da var bunkeren i TS-7 adskillig bedre, bortsett fra de utallige gangene det var strømbrudd. Vi hadde proviantert godt i august og september, så vi manglet aldri mat og drikke, men på de varene vi måtte kjøpe lokalt, steg prisene enormt etter okkupasjonen, og hver dag spiste vi som om det var vårt siste måltid. Spesielt i august/september visste vi jo ikke om amerikanerne kom til å angripe, og hva det eventuelt ville medføre. Vi bodde jo midt i nedslagsfeltet for et eventuelt angrep. Jeg må vel også nevne at den kvelden Irak invaderte Kuwait, var jeg sammen med en sengalesisk observatør på veg fra Basra, tilbake til TS-7. Da ble vi stoppet av irakiske soldater, som tok nøklene til bilen fra oss, og holdt oss i forvaring hele natten. Ingen snakket engelsk og vi fikk ingen informasjon. Men vi forsto jo hva som var i ferd med å skje. Personlig fant jeg meg dekning i tilfelle kuwaiterne maktet motangrep fra luften. For den muslimske observatøren som var med meg, betød en slik natt 2 ekstra bønner. Vi fant også et interessant tema å diskutere i at i en slik situasjon var en svart, en hvit, en muslim og en kristen like hjelpeløse. Lykkelig og glade ble vi i alle fall da jeg neste morgen kunne legge meg på kne i tussmørket, og lete etter bilnøkkelen på et ullteppe sammen med 200 andre nøkler. Kuwait var allerede besatt, og vi var blitt tatt i forvaring fordi vi ikke skulle kunne rapportere noe, og for å gi plass for den enorme militære trafikken mot Kuwait.

Til slutt vil jeg ta med at irakerne behandlet oss meget korrekt hele tiden mens vi var i landet. De tenkte alltid på vår sikkerhet, og hjalp oss med å skaffe tilveie de matvarer vi selv hadde problemer med, eksempelvis ris og brød etter 2.august. Befolkningen var alltid hyggelige mot oss, og selv etter boikotten mot landet merket vi ingen aggresjon mot oss.

Irak kunne også være et utmerket ferieland, med mange turister, hvis forholdene hadde vært lagt til rette for det. Her er et utmerket klima for vinterkalde europeere, unntatt juli og august, og utrolig mye å se av historiske minner, bla i museene. I stedet har landet i lange perioder vært helt lukket for turisme.

Vi var 170 observatører fra 14 forskjellige land i Irak. At så mange mennesker med forskjellig hudfarge, religion og kultur kan leve og jobbe tett sammen uten store konflikter, gjør at jeg fortsatt har tro på at det kan skapes en fredelig verden. Betingelsen er dog at man aksepterer og respekterer hverandre til tross for forskjellige meninger og væremåter.