Du trener for det verste, og håper på det beste

Jeg hadde et engasjement som kvartermester på fregatten «KNM Helge Ingstad». Vi hadde seilt hele høsten. På kvelden fredag 29. november 2013 fikk vi ordre om å være med å frakte kjemiske stridsmidler ut av Syria. Da var det veldig mye som måtte gjøres klart om bord, på kort tid. Vi fikk også undervisning av to eksperter på CBRN (chemical, biological, radioactive, nuclear). Mandag 2. desember dro vi. Og da vi dro, visste vi ikke når vi ville være tilbake igjen.

Det jeg husker best fra operasjonen, var første gang vi gikk inn i den syriske havnebyen Latakia. Fram til da hadde vi kun trent på oppdraget og ventet på ordre. Den 6. januar begynte som en helt vanlig dag. Så samlet skipssjefen oss, og etter en kort brief om situasjonen, avsluttet han med «Ordren er som følger: Gjør klar til strid. Gjør klar til strid.» Da var det litt adrenalin i besetningen. Å gå inn i Latakia – å se byen for første gang – var spennende. Da vi seilte inn, var det disig. Vi var del av en stor kortesje. I tillegg til vår Task Unit som bestod av oss, danske Esbern Snare og de to sivile lasteskipene MS Taiko og MV Ark Futura, var en Task Unit bestående av en russisk krysser (Petr Velikiy) og en kinesisk fregatt (CNS Yan Cheng) også med. Det var mye stål.

Jeg var sanitetsbefal, og drev mye med opplæring av resten av besetningen. Jeg hadde et særlig ansvar for de menige som hadde litt ekstra sanitetsbakgrunn. Jeg var også sanitetssjef på en av rensestasjonene. Vi trente mye på behandling og rensing. Vi lagde prosedyrer. For eksempel: Hva gjør vi hvis vi har folk som ikke kan gå gjennom rensestasjonene på egenhånd? Vi trente på hva vi skulle gjøre dersom det oppstod en havarisituasjon og lekkasje på det sivile lasteskipet «Taiko» som ville føre til at kontaminert og skadd personell ville bli ført over til oss. Vi ønsket å være forberedt. Du må hele tiden tenke «hva hvis..». Du trener for det verste, og håper på det beste.

Vi bodde trangt, men maten var veldig god. Vi hadde fisk to ganger i uka, og taco en gang i blant. Vi jobbet mye. Ellers spilte vi kort, brettspill eller trente. Dersom situasjonen tillot det, arrangerte vi filmkveld hver onsdag. Det kan være ganske tungt å være på sjøen. Du er mye inne, ser ikke dagslys. Det er mye støy, alltid bevegelse i skroget. Du er aldri alene, og går lange vakter. Man blir sliten av det. Men du lærer masse på et sånt oppdrag. Du får litt perspektiv på ting. Man får livserfaring og lærer å verdsette hverdagen. Jeg fikk en litt større forståelse av verden, og en utvidet oppfattelse av virkeligheten.

I Latakia kunne vi se røykskyene etter rakettnedslag. Vi kunne høre smell. Vi så menneskene på havna og israelske jagerfly som fløy over oss. Langs hele strandlinja kunne vi se bemannede artilleriposter. Ellers var det ganske spesielt å se konteinerne om bord på «Taiko». De så litt spøkelsesaktige ut. Spesielt når du visste hva de inneholdt. 

Jeg synes det er fint å ha vært med på dette oppdraget, og å kunne vite at disse våpnene ikke kan brukes igjen. Jeg har blitt litt mer oppmerksom på hva kjemisk krigføring kan forvolde av skade, både på mennesker og miljø. Jeg er veldig glad for at jeg var med. Det var givende å være med på noe som er en del av noe større, og å gjøre noe for andre – ikke bare for seg selv.