Jeg er født og oppvokst i Norge, men mine foreldre er fra Afghanistan. Først og fremst appellerte Forsvaret til meg fordi jeg ønsket en utfordring. Det var et utradisjonelt yrke, særlig for meg som er jente med minoritetsbakgrunn.
Ønsket om å reise til Afghanistan som en del av det norske styrkebidraget, kom da jeg så en norsk kolonne passere mens jeg var på reise i Afghanistan. Jeg tenkte umiddelbart at «det vil jeg være en del av!» Dermed ble det førstegangstjeneste, før jeg etter hvert dro til Afghanistan som tolk.
Jeg fungerte som PRT-sjefens talerør i Faryab. Jeg deltok på møter med provinsmyndigheter, politisjefen, afghanske sikkerhetsstyrker og andre viktige instanser. Jobben min var å legge til rette språklig. Jeg hadde allerede den kulturelle og politiske forståelsen, og dermed gled stillingen også over i en rådgivende rolle. Det var viktig at man unngikk misforståelser. Ofte var det ganske betente saker som skulle avklares.
Jeg opplevde aldri noen fare mens jeg var i Afghanistan. Jeg var trygg på de afghanske styrkene og fikk stor respekt. Vi jobbet som et team, det var ikke noe skille mellom «dem» og «oss». Før jeg reiste var jeg riktignok litt bekymret for hvordan menn ville ta meg imot. Det viste seg at det aldri var noen ulempe å være kvinne. Derimot tror jeg at nettopp det at jeg var kvinne gjorde at folk åpnet seg i større grad for meg. Jeg har medmenneskelige egenskaper som var med på å skape tillit og som gav meg god kontakt med lokalbefolkningen. Jeg er et bevis på at Forsvaret også trenger folk med annen kompetanse enn det som er rent stridsrelatert.
Ett av mine sterkeste minner er fra da vi hjalp ei lita jente som hadde falt ned i en brønn. Hun hadde skadet seg stygt og trengte kirurgisk hjelp. Vi tok henne med til leiren hvor hun fikk medisinsk hjelp. Jeg vasket håret hennes med sjampo og viste henne tegnefilmer. Først var hun litt redd. Hun hadde aldri sett på TV før, og aldri hadde hun vært borti noe sånt som sjampo, men vi fikk etter hvert et sterkt bånd.
I tiden etter Faryab har jeg savnet både leiren og samholdet. Da jeg kom hjem opplevde jeg en tomhet. Livet gav plutselig mye mindre mening. Folk hjemme forstod ikke hva jeg hadde vært med på, og mange hadde mye meninger om det norske bidraget. Det var slitsomt å oppleve at oppdraget ikke fikk den respekten det fortjente.