Bomber og forventninger - hvem kaster terningen?

Solen er rett over meg. Brennende. 47 grader i skyggen. I hvert fall der det er skygge. En lang rekke menn er stilt opp på linje. Sivile, i stripete og rutete skjorter. Dressbukser. Middelaldrende og eldre. Svetten perler på pannen under de grå og sorte hårmankene. Det lukter deodorant fra svette kropper. På et sted hvor det ikke er vann til å dusje hver dag. Larm fra byen. Drønn i det fjerne. Noen ganger nære. Skudd rett ved. Den lange rekken med menn står 20 meter unna skyteblinker. Det er tirsdag og skytedag. Alle har pistoler av typen Glock P 80. Men nesten ingen har hylster. Noen har stukket den ned i bukselinningen bak. Andre har stukket den ned foran. Jeg tenker med skrekk og gru på utfallet hvis en av dem går av. Den lange svette rekken ser forventningsfullt på meg. Jeg er instruktøren. Som skal lære dem å bruke et annet våpen enn Kalashnikov. Et våpen som de alle kan til fingerspissene. Som de blant annet brukte når de kjempet mot Iran. De er alt fra sivile funksjonærer til offiserer, noen av dem generaler. De fleste har det til felles at de knapt treffer en blink på 20 meters hold. Eller 10 for den saks skyld. Kunsten å lære dem skyting uten å fornærme dem er en ren balansering. Her gjelder keiserens nye klær. Å skryte hemningsløst av dem selv om skytingen i beste fall er elendig.

Jeg vet ikke om jeg hørte smellet. Men jeg kjente trykket. Som traff meg og som jeg kjente best i ansiktet. Den store røykskyen drev i været og dannet en mørkegrå sopp som kom mot oss i et høyt tempo. Slående lik den jeg hadde sett på TV etter atombomben over Hiroshima. Men allikevel mye mindre. Støv og grus regnet fra himmelen. Splintrede plastflasker. En støvel. En arm. En fot. Noe ubestemmelig. Biter av de 9 menneskene som ble blåst til himmels rett nord for oss. Jeg kaster meg instinktivt ned. Selv om det er for sent. Grus og sand dekker meg. Det knaser i tennene mine. Hjertet banker. For nummen til å være redd. For fort til å innse hva som skjer. I hvert fall der og da.


Rekken med svette menn løses opp. De er overraskende rolige. Stirrer nærmest apatisk ut i sandskyen. Det slår meg plutselig at dette er en del av hverdagen deres i verdens farligste by.

Ambulanser og bårebærere kommer forbi. Ille tilredte pasienter. Blod og sand blandet i åpne sår.

Flammer stiger fra et bilvrak og restene av et vaktskur. Noen av de 35 som ble skadet kunne fortelle om den hvite bilen som braste med stor hastighet inn i veiposten. Jeg sukker lettet av en eller annen grunn. Men jeg klarer ikke å la være å tenke at han som sitter forbrent inne i bilvraket ikke lenger kan gjøre mer skade. Men det kommer dessverre mange etter ham. Litt lik Bukkene Bruse. Større og sterkere. Uten sammenligning for øvrig.

Det går fort gjennom gatene. Inne i den pansrede bilen føler jeg meg litt trygg. Selv om den veiaksen vi kjører på er den nest mest angrepne i byen. Major Chris kjører. Nederlenderen i midten av femtiårene er tilsynelatende rolig, men svetten som renner fra hjelmen og den noe meningsløse småpratingen tyder på at han er nervøs. De tykke øyebrynene hans visker opp og ned. Radioen spraker. En amerikansk stemme forteller at vi nærmer oss tunnelen hvor det stort sett legges ut bomber hver dag. Kolonnen stopper på toppen av bakken før tunnelen for å være sikker på at alle er samlet. De amerikanske ørkenfargede eskortekjøretøyene av typen ”humwee” ligger foran og bak vår sivile pansrede Toyota Landcruiser. Amerikanske soldater i tårnene, bak 50 kalibers mitraljøser. Øynene under hjelmene i siktemidlene. Radiostemmen gir marsjordre og vi kjører med full fart ned mot tunnelen. For den eneste beskyttelsen vi har her ute i Bagdads ubeskyttede del, populært kalt Red Zone, er fart. Vi håper at vi passerer sprenglegemet før det blåser ut siden på bilene og lemlester eller dreper oss. Det går bra denne gangen også. Tenker jeg der jeg sitter og lukker øynene og venter på smellet. En stor rundkjøring kommer til syne der fremme. Humween foran oss tar en brå sving til høyre et lite sekund før mitraljøsen på taket knatrer og spyr flammer. Det singler i bilglassene fra en rød sivile Toyota som svinger til venstre og siger mot rundkjøringens kjerne. Humween forsvinner inn i rundkjøringen og fortsetter rett frem. Vi passerer den røde bilen og i et glimt får jeg øye på den sivile sjåføren. Deformert av altfor mange grovkalibrede skudd. En rød rose av blod på sidevinduet, bak der hodet hans hviler mens blodet renner fra munnen hans. Hvorfor? Spurte jeg. Jeg vet ikke om jeg brølte det der og da, eller om det var inni meg. Svaret var at amerikaneren med øyet i siktet hadde klar ordre om å ikke la noen komme for nære kolonnen. Noe den røde Toyotaen var. Og dermed en potensiell selvmordsbomber. Krigen i Irak. I Bagdad. En krig uten fronter. Det var oss eller dem. Og jeg slapp å fyre av våpenet. Det gjorde mannen med mitraljøsen for meg.

Bjørnefjell ved Narvik en februardag. Minus 27 grader og høye brøytekanter under en iskald sol fra en blå himmel. Målet var svenskegrensen og vi kjørte langs Kong Olavs Veg for å nå dit. Barna hørte på talentkonkurransen ”Idol” som surret fra CD. Vi voksne kikker på det flotte landskapet. En bil i speilet. En gammel blass oransje Toyota. Bortsett fra fargen, lik den som endte i rundkjøringen. De kjører etter hvert forbi. Bilen er full av mennesker med arabisk utseende. Eller er det irakisk utseende? Den blir liggende foran meg i noen minutter. De som sitter i baksetet ser skeptisk ut gjennom bakruta og på oss. Snur seg flere ganger. Snakker sammen. Virker bekymret. Toyotaen stopper. Ut av vinduet kommer en arm hvor hånden kniper sammen tommel med pekefinger og langfinger. Det arabiske tegnet for stopp. Panikken brer seg. Kidnapping. Jeg kommer ikke forbi. Svetten renner. Men jeg klarer å skjule det for resten av familien. Finner febrilsk frem en stump gjenstand mellom setet. Sjåføren som er midt i tyveårene kommer gående bakover mot oss, mens resten følger med fra bilen. Jeg føler meg klar til kamp. Ta ut hver eneste en. Sjåføren banker på sidevinduet mitt. Hjertet banker. Føler at det er på vei ut av brystkassa. Føler at jeg må høre hva han vil. Gi han en sjanse før jeg angriper. Jeg trykker på vindusknappen. Vinduet siger sakte ned. Sjåføren nikker høflig og sier på gebrokkent svensk: ”Unnskyld, men hjulkapselen din er i ferd med å falle av.”

Jeg våkner. Solen er rett over meg. 40 grader. Over skyggen av flettede parasoller. Drønnene er borte. Erstattet med bølgeskvulp. Og en mann som med jevne mellomrom passerer med et fat av smultringer mens han roper ”doooughnut!”. Av den typen hvor store deler av sukkeret legger seg i en ring med stor radius rundt munnen når du tar en bit. Ungene spiser club sandwich med pommes frites på restauranten like ved. Jeg ligger der og slumrer på en solseng. Tilbake fra en historisk tur til den greske byen Thessaloniki. Med shopping. Her er jeg, langt fra krigen. Våpenet ligger ikke ved siden av sengen min. Her er jeg, langt fra døden. Blodet renner ikke fra et offers åpne sår i hodet. Mennesker falt rundt meg. Ble sprengt i biter. De som stod for nære. De som havnet i siktet til fiendens skarpskyttere. De som kom foran eller bak meg i kolonnen. Men ikke meg. Jeg lever i beste velgående.

Det beste i livet er å kunne være i livsfare og komme ut av det med liv og helse i behold. Det beste i livet er å ha sett døden i dens hvitøye der den har en naturlig plass midt i krigen, for deretter å være hjemme på den fredeligste plett med ro og harmoni. Det beste i livet er å ha sett dets skyggesider. For bare slik kan du sette pris på det. For bare slik kan det bli det beste. Gleden av den smultringen i hånden. Sukker i ansiktet. På en strand, langt vekk fra krigens fronter. Fra klageropene fra ruinene. Hvorfor er jeg her og ikke blant dem som roper derfra? Jeg klarer ikke å fri meg fra spørsmålene: Hvem velger hvem som skal leve og hvem som skal dø? Hvem er det som kaster terningen?