Opprinnelig publisert i Avisa Nordland lørdag 11. desember 2010
Snart har norske styrker vært her nede i ti år. Her har vært så mange nordmenn at de fleste kjenner noen som har vært her eller skal ned hit. En rekke personer er dermed påvirket av at Norge har soldater i Afghanistan. Selv har jeg mange kjære hjemme som hver dag minnes på at jeg er ute og som selv bærer på frykten om at det skal skje noe med meg. Det er viktig at dere hjemme vet hva vi opplever. Når vi kommer hjem er dere dermed forberedt på hva vi har vært gjennom.
Åpenhet om hva vi gjør er en god ting, slik at folket på best mulig grunnlag kan vurdere sin støtte til beslutningen om å ha styrker i Afghanistan. Jeg vil fortelle litt om min hverdag her nede. Media har ikke har klart å dekke denne delen av vår historie godt nok. Afghanistan er så mye mer enn krig og elendighet. Det er en gullgruve av historier, kultur og et folkeslag som er så beinhardt at selv lofotfjellene får noe å bryne seg på.
Jeg skal fortelle dere om hvordan det er å være i krig. Stridshandlingene i seg selv går jeg ikke veldig dypt inn på fordi jeg ønsker å fokusere på andre sider ved min reise hit ned. Jeg vil fortelle om Afghanistan sin historie gjennom århundrer, om fienden vår, Taliban og om mine møter med afghanerne. Om frykten og det sterke samholdet vi som soldater har i hverandre. Området jeg befinner meg i er Faryab-provinsen nord i Afghanistan.
Her, før historien starter, vil jeg takke alle som er ute, har vært ute og skal ut i internasjonale operasjoner. Innsatsen til mennene og kvinnene er formidabel selv når risikoen for å miste det man har kjærest er konstant tilstedeværende.
La meg nå ta dere med på en usensurert tur til landet under verdens tak. Jeg valgte jobben min, som innbefatter å reise ut, av mange grunner. Hvis jeg skal se nærmere på hvorfor jeg gang på gang velger å returnere til Afghanistan, velger jeg å minne om Arnulf Øverland sine ord i diktet «Du skal ikke sove»: «Jeg roper med siste pust av min stemme; du har ikke lov å gå der og glemme. Du må ikke sitte der trygt i ditt hjem og si; det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»
Jeg jobber i nå i PRT XV sin Task Unit som består av profesjonelle offiserer og soldater fra Hærens reaksjonsstyrker og Telemark Bataljon. Vi jobber sammen på Rena i Hedmark til vanlig. Her i Meymaneh bor vi på kaserner med 3-4 mann/kvinner per rom. Vi har flotte fasiliteter i campen, alt fra kapell til bar der de serverer alkoholfritt øl, brus og det en måtte ønske av snacks, her ser vi også de daglige nyhetene fra dagen i forkant.
Afghanistans bemerkelsesverdige historie er ukjent for mange. Regionen blir ofte omtalt som «veikrysset» i Sentral-Asia. Regionen som i dag heter Afghanistan har i gamle dager vært en del av Perserriket og har opp gjennom tidene blitt okkupert av mange styrker, inkludert Aleksander den store, Djengis Khan, det britiske imperiet og Sovjetunionen.
Alle har hørt om Taliban, og her er grunnlaget for vår tilstedeværelse i Afghanistan. Taliban kom med en radikal tolkning av islam og innførte en streng sharia-lovgivning. Sharia har vi hørt mye om i media og er tradisjonell islamsk lov. I 1995 begynte Taliban å erobre landområder i Afghanistan.
Under Talibans syv år lange regime opplevde store deler av befolkningen restriksjoner på sin frihet og brudd på sine menneskerettigheter. Blant annet ble musikk, sport, bilder og fjernsyn forbudt, nesten alle skoler og universiteter stengt, menn tvunget til å bære skjegg og kvinner fikk kun forlate huset burkakledd med en mannlig ledsager. I tillegg fikk jenter og kvinner ikke lov til å gå på skole og arbeid. Kommunistene ble systematisk utryddet, og tyver ble straffet med amputering av hender eller føtter.
Første gang jeg reiste til Afghanistan hadde jeg en oppfatning av hvordan ting fungerte her nede. Mange timer med kulturstudier, språktilnærming og historie gjorde at jeg følte meg rimelig godt forberedt. Jeg tok feil, på en særdeles positiv måte. Jeg hadde som kvinne i Afghanistan alle muligheter foran meg, jeg slapp inn hos kvinnene for å prate med dem og jeg drakk te med mennene. Det virket ikke som mennene så på meg som en like stor trussel som mine mannlige kolleger.
Som kvinnelig soldat har jeg hatt utrolig mange morsomme møter med både kvinner, menn og barn. Folk her nede er like nysgjerrige på oss som vi er på dem. Og selvsagt er vi nysgjerrige, det er jo en kulturkræsj av dimensjoner når jeg med skuddsikker vest, våpen, hjelm og samband setter meg ned ved siden av kvinnene i burka.
Afghanistan er et utrolig fascinerende land. Her finner du alt fra skog til den tørreste ørkenen. I enkelte områder er det vanvittig vakre asurblå innsjøer. Det er byer som man ser har vært langt foran oss i utvikling i sin tid. Kabul var jo tidligere en kultur-hovedstad fra tida før russerne invaderte landet.
De fleste steder ser landet ut som havbunnen, rullende sanddyner som strekker seg så langt øyet kan se i ene retningen og til foten av en fjelltarm til den majestetiske fjellkjeden Hindu Kush i den andre. Det kreves et godt trent øye for å se noe annet enn krig og elendighet, men hvis en ser lenge nok, vil det til slutt dukke opp et barn i fillete klær ute på tur med saueflokken sin som smiler. «Snos» (snus) sier han kanskje og ler, og det tar noen sekunder før man skjønner hva han mener, han har møtt nordmenn før.
Harde levekår er noe de færreste i Norge er kjent med. Heldigvis. Da jeg for første gang så de små guttene som gjetet saueflokkene sine over det golde ørkenlandskapet, kunne jeg ikke bli noe annet enn imponert. Små barn fra fire år og oppover er forlatt til seg selv her ute. Jeg forsto aldri hvordan de overlevde de glohete dagene og de bitende kalde nettene. De var kledd slik gutten med skoene er. Jeg har tatt meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke kan hjelpe alle, gi dem klær, vann og mat. Men de klarer seg, de er overlever. De kjenner ikke til noen annen hverdag, så når jeg gir dem et par sokker og en flaske vann så er dem fornøyd med det.
Selv under de spesielle forholdene, kan ingen ta fra barna leken. De leker med alt, med tomflasker, ødelagte hjul, hunder som de jager av gårde, duene som ikke klarer lette fra åkrene etter det har regnet. De ler og tøyser med hverandre slik som barna hjemme gjør. I disse øyeblikkene virker de upåvirket av krigen. Jeg tenker på tanteungene mine og er takknemlig for at de aldri trenger å tenke på slike ting. Det er så utrolig viktig å huske på de som ikke har alt de trenger og sette pris på vår egen livssituasjon, for det kunne vært så utrolig annerledes.
Jeg har ved flere anledninger vært så heldig at jeg har fått kommet inn til damene, og pratet med dem. Dette er opplevelser som er utrolig spesielle. Man får kjennskap til kulturen på en helt annen måte, spesielt ute på landsbygda hvor vestlig levesett virker ekstra fjernt.
Jeg har vært ute med jentelaget til PRT XV eller «soldatene med sjal» som de kaller oss. Vi er ikke fremmede for å ikle oss sjal for å skape tillit hos kvinnene i Afghanistan. Jeg syntes dette prosjektet er spennende for man kommer seg inn til kvinnene noe som ikke norske enheter har fokusert på tidligere. Man får innsyn i en helt ny verden, en skulle kanskje ikke trodd det, men vi er ikke så forskjellige som det en skulle tro. Syklubbstemningen kommer utrolig fort, her som alle andre steder der kvinner samler seg. Det prates mye og det er vanskelig å henge med selv med tolk tilstede. De små barna sprader rundt, ler og leker, her er de trygge. Det er først når sjefen i landsbyen trer inn i rommet og de spretter opp i en slags «giv akt»-posisjon, følelsen av hvor fremmed denne kulturen egentlig er, treffer meg. Jeg blir lamslått. Etter at lederen forlater begynner kvinnene å le hysterisk. «Hvorfor ble du bare sittende», spør de. Kanskje jeg skulle reist meg som en slags kulturell gest.
Barna synes det er veldig spennende å møte kvinner i uniform, de stiller mange spørsmål og det er vanskelig å svare på alt. «Hvordan kan du være soldat», «er du egentlig jente, sikker på at du er det?» Det kan være vanskelig å holde seg seriøs. Det er ikke alle som skjønner at Norge har kvinnelige soldater på lik linje med mannlige.
En gang ute på oppdrag møtte jeg en liten gutt ved navn Mustafa. Jeg satt på trappa utenfor skolebygningen mens makkeren min var inne og hadde undervisning med jordmorstudenter da han plutselig dukket opp sammen med moren sin. Moren dyttet han gjennom grønnsakshagen i min retning. Mustafa var heller motvillig og sjenert. Da jeg var 13–14 år jobbet jeg en uke i en barnehage, da fikk jeg høre at man skal møte barn med barnlig sjarm. Jeg tenkte på dette og tok fram munnspillet mitt og spilte en strofe av Flåklypa-melodien. Dette gikk rett hjem hos den lille gutten som prøvde å gjemme seg mellom plantene i grønnsakshagen.
Seinere, mens jeg satt og fotograferte under undervisningen, krabbet Mustafa over pulten han satt ved og kysset meg på hodet før han satte seg ned og kikket lurt på meg. Jeg foreviget dette ved å ta et bilde av den lille gutten. Munnspillet har gjort seg fortjent til en plass i stridsvesten min.
Mange spør oss om hvilke verdier vi står for. Jeg skal ikke gå inn på hva enkeltpersoner står for, men fortelle hva vi bruker som rettesnor i vår profesjon. Vi er underlagt internasjonale regler for krigføring. Hjemmefra er det Forsvarets verdigrunnlag som er rettesnoren i vårt daglige virke. De grunnleggende verdiene er: Etisk forankring, menneskeverd og likeverd, personlig utvikling, integritet og lojalitet. Dette er med på å kvalitetssikre de norske soldatene som deltar i internasjonale operasjoner. At enkelte avdelinger velger å bruke kamprop som det meget omtalte «til Valhall» har ingen betydning for hvilke verdier vi står for. Dette er noe som gjennomføres i de fleste idretter før de skal ut i det de ser på som ukas viktigste begivenhet.
Min mor sammenlignet dette med galgenhumoren til kirurger og patologer. Ekstreme situasjoner krever ekstreme tiltak, både for å motivere og for å bearbeide. Samhold er i Forsvaret alfa omega, og det er ikke tvil, kamprop er med på å minne soldatene på samholdet og saken vi kjemper for.
Det er samholdet som gjør frykten verdt å møte. For min del er den konstant til stede i en eller annen form. Min avdeling har hatt mange soldater i Afghanistan dette året. Jeg har mange nære venner i Telemark Bataljon, og frykten for at noe skal skje er bestandig tilstede.
Jeg er kjemperedd for at noen av mine kolleger og venner blir drept. Sjelden gjelder denne frykten meg selv. Det fine med at vi ikke bare jobber sammen, men også er venner, er at vi deler alt, på godt og vondt. Du slipper å gå rundt å være redd alene, det er nesten bestandig noen som deler den med deg, og når det ikke er det, så er det noen som forstår den. Etter den første skuddvekslingen min enhet var i hadde jeg en samtale med en venn og kollega. Han fortalte om hvordan han hadde opplevd kamp på nært hold for første gang. Han hadde vært kjemperedd, men dette hindret han ikke i å gjøre jobben sin. Vi var enige, det er ikke gøy når kulene suser så alt for nært forbi, men det var ikke oss selv vi var redde for. Frykten for å miste en kollega overgår frykten for at en selv blir skadd. Det var også en gledesfølelse da vi hadde vunnet denne kampen og alle var like hele. Selvsagt føler man glede, vi slo fienden tilbake, han fikk ingen gevinst denne gang.
For hver gang vi hindret fienden å påføre oss tap følte vi glede, ikke glede over å ta liv, men glede over at ingen av våre ble tapt. Det er både vanskelig og farlig å skrive om dette siden dette med å føle glede over å vinne over fienden er særdeles vanskelig å forstå for noen som ikke har vært i kamp og kan oppfattes som barbarisk og umoralsk. Jeg gleder meg på ingen måte over at det har gått liv i kamphandlingene som vi har deltatt i, jeg gleder meg over at vi ikke har mistet noen av våre egne, og når jeg sier våre egne så inkluderer jeg de afghanske sikkerhetsstyrkene som vi samarbeider med. Som soldat med ekstra kompetanse innenfor sanitetsfaget har jeg på nært hold sett skadene som påføres mennesker i krig, og det er ikke et syn jeg ønsker å dele med dere.
Vi er trent for å ta liv, men det er ikke noe vi ønsker å gjøre, det er en konsekvens av det å være i krig! Hvis vi kommer over skadde gjør vi alt for å redde dem, selv om de er våre fiender og har gjort sitt ytterste for å prøve å ta våre liv. I disse dager er krig absolutt siste uvei, det er uønsket og moralsk problematisk Hverdagen vår her nede er utrolig variert, vi har hatt veldig rolige tider og vi har opplevd krigen på svært nært hold.
Krig forandrer seg ikke, det er like brutalt som det bestandig har vært. Liv går tapt, samfunn legges i grus og hele land i ruiner. Selv om våpensystemer blir mer effektive og vi ikke kjemper med klubber, er fremdeles konsekvensen den samme.
Fienden vår er nede driver ukonvensjonell krigføring. Han benytter seg av geriljataktikker for å påføre oss tap. Han er ikke ikledd en uniform som gjør han til kjenne, men gjemmer seg blant de lokale og bruker dem uanfektet som skjold. De er godt kjent med våre regler for å løsne skudd og vet at vi gjør alt for å minimere risikoen for å få sivile tap. Han påfører oss tap ved å benytte seg av veibomber, og bakhold. Vi har eksperter på fire og to bein som har gått hundrevis av mil for å klarere vei for oss hvor de utsetter seg selv for utrolig stor fare. De er våre hverdagshelter. Og de har reddet livene våre ved flere anledninger.
Selv om vi er i krig i Afghanistan syntes jeg det er viktig å hente fram mer enn bare krigshandlingene. Vi opplever mye mer enn dette. Og det er viktig at dere der hjemme vet hva vi gjør og kanskje får se dette litt mer. Filmer og bilder av krig og elendighet er sjelden det som blir vist når vi kommer hjem, det er bilder av smilende barn, kollegaer bo-omstendigheter og lignende som blir vist for familien.
Et spørsmål som mange har stilt meg er «tror du din tilstedeværelse utgjør noe forskjell?». Som enkeltperson utgjør jeg liten forskjell i den store sammenhengen, men jeg tror at de sokkene jeg har delt ut ennå varmer små barneføtter. Selv om jeg kanskje ikke har påvirket krigens gang som enkeltperson er jeg en del av en organisasjon som jobber for bedre sikkerhet i landet. Jeg hadde aldri reist tilbake om jeg ikke trodde på det vi gjør. Jeg har sett progresjonen til de afghanske sikkerhetsstyrkene med egne øyne. Jeg har sett at levevilkårene i den nærmeste byen, Meymaneh, har blitt bedre. Jeg har plastret små barnefingre som har vært for nært parafinlampen. Jeg har diskutert med damene. Jeg har sett gleden i øynene til folk jeg har pratet med. Jeg har sett barn som leker med drager.
Jeg er stolt av hva den norske enkeltsoldat gjør her nede, og jeg vet de utgjør en forskjell! Det kan godt være at det er mange helter her, men jeg mener de virkelige heltene er de som venter på oss hjemme. Jeg vet hvordan det er å ha venner ute, men jeg vet ikke hvordan det er å ha et barn ute.
Når jeg hører frykten i stemmene til familien min over telefonen går det opp for meg hva jeg utsetter dem for. Men uansett hvor vanskelig de syntes det er minner de meg bestandig på hvor glade de er i meg og at jeg må gjøre det jeg føler er riktig. Uten støtten hjemmefra hadde det vært utrolig vanskelig å være her. Min største takknemlighet går til dere der hjemme!