Dagboknotater fra Gulfkrigen: Innsetting av Sanitetskompaniet

Det ble travelt etter hjemkomst. Jeg hadde ansvaret for å utarbeide operasjonsordren. Det var viktig at alle ledd i Forsvaret arbeidet for å muliggjøre en rask innsetting. Jeg ga operasjonsordren for et overfylt auditorium på Huseby. Det kom et par bemerkninger om at jeg ikke hadde kommandomyndighet over alle ordremottakere, men det blåste jeg av. Nå måtte alle gjøre sin jobb. Daværende oberst II Steinar Jøssund hadde nettopp kommet hjem fra utdannelse i England, og han ble tilbeordret kommandogruppen som var det nye navnet. Vi hadde skytetrening på banen til Garden. Fra min tid i Libanon var jeg vel kjent med at Luger med tilhørende svak ammunisjon ikke gikk gjennom splintvester. Vi hadde ikke annet som mobvåpen, og jeg tok derfor min egne Colt 45. Den burde holde!

Jeg rigget opp satellitt-telefonen på kontoret på Huseby. Siktet meg inn på satellitten og fikk forbindelse. Var meget fornøyd. Kofferten veide ca 30 kilo, og jeg hadde oppgaven med å få den med. Vi begynte å spise de utleverte antinervegasstablettene som skulle sette oss i stand til å overleve om nervegass ble brukt. Vi pakket og gjorde klart til avreise. Vi fikk meldinger om at Kong Olav var svært syk.

Operation Desert Storm har startet. En koalisjonsstyrke ledet av USA innleder invasjonen av Irak. Norge var en av 34 land som bidrar militært. Det var lenge siden norske soldater hadde vært i tjeneste under krig. Vi hadde mest erfaring med operasjoner hvor våre soldater var beskyttet av den blå FN- hjelmen. Jeg har et kort møte med HST/P hvor jeg ber om at det vurderes en egen medalje for deltakerne i denne operasjonen. Det ble laget en egen medalje for de som deltok i vårt sanitetskompani under Koreakrigen, og denne operasjonen blir svært lik. Jeg fikk positiv respons på det! Kong Olav dør sent på kvelden, og vi er klare til avmarsj neste dag.

Jeg dro tidlig til Huseby den morgenen, for jeg regnet med at Kong Olavs død ville medføre en del arbeide. Det var også riktig, telefonen ringte stadig med spørsmål og hva gjør vi nå. Det var laget en ferdig ordre om hva som skulle gjøres, og det ble gitt svar på alt. Klokken 1130 reiser vi fra Huseby til Utenriksdepartementet for å hente diplomatpost. Deretter går turen til Fornebu som er godt bevoktet av bevæpnet politi som sikrer mot mulige terroraksjoner. Major Støvern assisterende forsvarsattasjè tar imot oss i London. Vi tilbringer en hyggelig kveld med middag hjemme hos oberstløytnant Lars Harald Finstad forsvarsattasjè. Vi går tidlig til sengs.

Vi møter hos oberstløytnant Finstad og laster opp på en minibuss som han har leid. Kl 1100 er vi på RAF Brize Norton hvor vi får utlevert sovepose og underlagsmatte. Det ankommer seks svenske offiserer med en generalmajor i spissen, og en dansk major i reserven. De har samme oppdrag som oss. Det blir stadig utsettelser på flyavgangen, og vi bruker tiden til å følge med på TV om hvordan krigen forløper. Endelig kl 1630 er vi i luften. Vi får høre at det er innrykk av nøkkelbefal til Sanitetskompaniet på FDI 4/IR 4 på Onsrud, og at befalskurset skal starte neste dag.

Flyet er fullastet med britiske soldater. Mange studerer foldere som beskriver tiltak ved gassangrep. Andre ser ut av vinduene - kanskje lurer de på om Saddam Hussein har jagerfly i luften? Vi lander kl 0215 lokal tid i Riyad i Saudi Arabia etter å ha vært åtte timer i luften. Det blir en del venting på flyplassen før vi bringes til hotell Marriot som har blitt offisersforlegning. Vi er i seng kl 0500, men allerede kl 0900 møter vi til frokost. Vi avtaler møte med ambassadør Hans Wilhelm Longva kl 1100. Det ble under møtet lagt et godt grunnlag for det videre arbeidet med MOUen med Saudi Arabia. Vi sende situasjonsrapport til Stabssjefen i Hærstaben. Vi har det første møte i det britiske hovedkvarteret kl 1400. Støtten som var forespeilt oss i London synes ikke å være tilgjengelig i operasjonsområdet. Det synes særlig vanskelig å få tildelt britiske kjøretøy til sanitetskompaniet. Vi arbeider utover ettermiddagen med å forbedre utkastet til MOU med britene. Ambassadør Longva inviterer oss til middag om kvelden. Alarmen går tidlig på natten. To Schudraketter treffer byen. Det viser seg senere at det kun var delladninger fra en nedskutt rakett, men det blir noen ødeleggelser.

Det er mandag 21. januar. Vi starter tidlig og blir tatt med et engelsk transportfly til Al Jubail. Der blir vi briefet av brigadier Dick Hardie som er "Commander Medical". Han er særlig interessert i hvilke begrensninger som ligger i bestemmelsen om at kompaniet ikke skal lengre frem enn 100 miles fra egne fremste linjer. Det er enkelt å begrunne, for denne begrensningen hadde britene selv formulert i anmodningen til Norge. Etter lunsj blir vi tatt med til omvisning og møte med ledelsen for det britiske feltsykehuset. Turen går tilbake til brigadier Hardie for en oppsummering. Han uttrykker et bestemt ønske om at kompaniet grupperes i området Al Jubail, og han redegjør for en del praktiske forhold i forbindelse med mottak av frempartiet og hovedstyrken. Etter en rask middag starter vi arbeidet med å formulere en melding hjem om britenes ønsker og hvordan oppdraget kan løses. Arbeidet blir avbrutt flere ganger av alarmer. Vi tilbringer hele natten iført vernedrakt. Vi er fornøyde med hva vi har oppnådd så langt, men vi forstår at det kan bli problemfylt å skaffe kjøretøyer til kompaniet. Det er klart at britene ikke har kjøretøy å gi oss. Det er ikke egnede biler å få kjøpt på det sivile markedet. Alt er utsolgt!

Det er tirsdag 22. januar. Vi ankommer tidlig til flyplassen, men mesteparten av dagen medgår til venting. Vi ankommer Riyad ca kl 1600. Kvelden medgår til et møte i det britiske hovedkvarteret hvor resultatene fra rekognoseringen blir oppsummert. Det blir bekreftet at det er et ønske om å gruppere kompaniet i Al Jubail. Britene uttrykker et sterkt behov for å kunne endre begrensningen om at kompaniet ikke skal grupperes lengre frem enn100 miles bak egne fremste linjer. Fagerhaug gjør bestemt oppmerksom på at det er et politisk spørsmål som må fremsettes på politiske kanaler. Det blir klarlagt en del uenighet om hva som skal gjøres med eventuelt døde norske soldater. Britene vil at vi skal følge deres regler med midlertidig gravlegging i området. Vi formulerer et klart krav om at egne døde skal tas hånd om av eget kompani, og at de raskest mulig skal fraktes til Norge. Det blir akseptert under forutsetning om at det foregår med norske ressurser og uten å forsinke krigsviktige transporter. Den praktiske løsningen blir en kjølecontainer som plasseres nær flyplassen. Kvelden blir avsluttet med en rask middag kl 2250. Natten er rolig uten alarmer.

Onsdag 23. januar kommer det transport kl 0820 for å bringe oss til ambassaden. Jeg fører i pennen den meldingen som går hjem med anbefaling til gruppering av kompaniet. Det later til at noen hjemme i Forsvarsdepartementet helst ser at kompaniet grupperes i Riyad. Fagerhaug må etter en stund på telefonen til Forsvarsministeren, og en del forhold må utdypes i en ny melding hjem. Vi blir glade når det til slutt blir støttet opp under vår anbefaling slik at kompaniet kan grupperes i henhold til britenes ønsker. Et annet lyspunkt er at ambassaden finner ut at det igjen er noen kjøretøyer til salgs på det sivile markedet. Kvelden medgår til et kortmøte i det britiske hovedkvarteret hvor transporten for neste dag blir avtalt. Det blir meldt om mulig terrorangrep mot Riyad de neste timene. Det blir skutt flere Schudraketter mot byen om natten. Jeg hører smellene fra Patriotbatteriet som skyter ned Sadams raketter.

Torsdag 24. januar reiser Jøssund og jeg tilbake til Al Jubail for å klargjøre for kompaniets fremparti. Turen går merkelig nok uten forsinkelser denne gangen. Det blir meget raskt gjort nødvendige avtaler om forlegning, forpleining og transport av frempartiet. Vi reiser deretter ut for å se på aktuelle områder for kompaniet. Det første stedet vi rekognoserte er perfekt. Her kan vi overta en brannstasjon som ennå ikke er tatt i bruk. Den har tilsynelatende alt et sanitetskompani kan ønske seg av installasjoner og utstyr. Vi ser på de to andre anviste områdene som er åpne flater med sandørken. Valget er enkelt, men vi oppdager at det er andre som også gjerne vil ha brannstasjonen. Så kommer den dårlige nyheten om at frempartiets avreise er utsatt i 24 timer. Det kommer telefon fra Fagerhaug hvor jeg blir bedt om å komme til Riyad for å lage en rekognoseringsrapport som vi har blitt pålagt å sende til Norge. Vi kommer i et pinlig forhold til engelskmennene fordi frempartiet er forsinket. Det går litt tid med å irritere seg over at forhold utenfor vår kontroll medfører at planen ikke kan følges. Er i seng før midnatt og sover uten at det går alarmer.

Fredag 25. januar blir jeg vekket av arabiske bønner over et høyttaleranlegg kl 0500. Jøssund og jeg starter tidlig med å skrive utkastet til rekognoseringsrapport. Vi monterer deretter satellittelefonen, men får ingen kontakt med Oslo. Jøssund følger meg til flyplassen, og bilen punkterer et par kilometer fra innlastingsområdet. Reservehjulet er flatt, så vognfører kjører på punktert hjul slik at jeg skal nå flyet. Det er sen kveld før jeg når frem til Fagerhaug. Han leser rapportutkastet, og han forteller at avreisen for frempartiet har blitt utsatt til deltakelsen er besluttet i Stortinget. Alarmen går mange ganger om natten, og jeg hører kraftige smell faretruende nær. Det er åpenbart at noe i byen er truffet, og det får vi bekreftet neste morgen da vi reiser til ambassaden. Det var flere ødelagte hus.

Det er lørdag 26. januar da Fagerhaug og jeg reiser til ambassaden for å fullføre rekognoseringsrapporten. Det tar noen timer å få den kodet og hjemsendt. Fagerhaug avlegger formell visitt hos en viktig saudi arabisk prins kl 1100. En av hensiktene er å påvirke fortgang i deres behandling av MOU-en som ennå ikke er signert av myndighetene i Saudi Arabia. Han har en lang telefonsamtale med oberst I Sverre Økland i Hærstaben. Alt synes å gå bra, men det blir viktig å løse kjøretøysituasjonen. Det bør finnes en løsning med lokalt innkjøp av de nær 50 kjøretøy som kompaniet trenger. Derved kan vi spare både Hærens egne kjøretøy og den kostbare transporten. Det er trolig mulig å spare flere millioner kroner om vi kan kjøpe egnede kjøretøy lokalt. Alarmen går som vanlig igjen kl 2300!

Det er søndag 27. januar. Det har blitt besluttet i Norge at noen feltvogner og fem Mercedes ambulanser skal medbringes. Resten av kjøretøyene skal om mulig kjøpes lokalt for å spare penger. Jeg får oppdraget med å anskaffe de kjøretøy som kompaniet trenger. Etter noen innledende studier blir jeeper, små ambulanser og varevogner besett om morgenen. Det er ikke mulig å kjøpe noe uten å betale kontant. Jeg finner en løsning hvor deler av ambassadens reservebeholdning av kontanter kan benyttes. Jeg bestiller og betaler den siste tippvognen som finnes på markedet. Det er offiserer fra nasjoner med pengevesker på bilmarkedene, og konkurransen er stor! Det går greit å ta beslutning om jeeper, men uten penger blir det ingen handel. Etter lunsj kommer jeg over et monstrum av en vannbil. Den kan påmonteres brannsprøyte og blir derfor umiddelbart kjøpt. Med god hjelp fra ambassaden finner vi den siste tilgjengelige traktoren med bakgraver i byen. Den får jeg opsjon på til neste ettermiddag. Det er tydelig at mangelen på kontante penger og tilgjengeligheten av egnede kjøretøy kan bli et problem. Odd Karsten Tveit fra NRK inviterer på middag om kvelden.

Det er mandag 28. januar og jeg ringer Oslo mange ganger for å avtale om oversendelse av penger, militære skilt og vognkort til de kjøretøy som jeg kjøper. Jeg anmoder om å få ned en bilmekaniker fra Normedcoy/SA som har blitt det offisielle navnet på kompaniet for å hjelpe meg med kjøretøyene. Jeg ringer oberstløytnant Prestmo i Ingeniørvåpenet, og han uttrykker at traktoren med bakgraver som jeg har besett er av kurant og egnet modell. Jeg reiser ut for å kjøpe den, men kan ikke betale kjøpesummen kontant. Det blir derfor en amerikansk major som smilende overtar traktoren. Det arbeides hektisk på Huseby for å overføre penger til oss. Det kommer en telefon som sier at de vil overføre via Norges bank hvis jeg kan opprette en bankkonto. Jeg reiser til den kontaktbanken som jeg har fått oppgitt, men de har stengt. Mange er mer opptatt av egne forberedelser til krig enn å holde kontorer og butikker åpne! Ambassadør Longvas stab er meget behjelpelig. De finner en ny traktorgraver. De finner også et lakkeringsverksted som drives av pakistanere. De er villige til å hvit lakkere kjøretøy døgnet rundt. Fagerhaug forbereder seg for avreise til Al Jubail. Jøssund har gjennom iherdig innsats sørget for at området med brannstasjonen blir vårt. Hører noen smell fra raketter ca kl 2100. Orker ikke middag, men går rett i seng.

Tirsdag 29. januar starter med et møte i banken for å åpne konto. Det er åpenbart at overføring av penger vil ta tid. Jeg tar flere telefonsamtaler til Norge for å avtale detaljer for overføring av penger. Vi trenger kontanter! Alt går for sent, men det synes nå å være en løsning innen rekkevidde. Ambassaden låner meg mer penger og traktoren med bakgraver blir innkjøpt. Den befrakteren som skulle ta den til lakkeringsverkstedet var for liten. Det blir derfor en eventyrlig kjøretur gjennom byen med meg først i bil og assistenten fra ambassaden følger etter med traktoren. Vi når frem til lakkeringsverkstedet, og de starter arbeidet umiddelbart. Nye forsøk på å finne lastevogner, men alle er for små. Jeg fikk kjøpt en som var stor nok, og den ble tatt med til ambassaden i triumf! Endelig begynner det å skje ting, men alt går for sent. Jeg ringer major Thor Arne Lysenstøen Nestkommanderende i kompaniet, og han bekrefter at frempartiet har reist fra Norge. Jeg har en dårlig følelse når det gjelder overføring av penger til banken i Riyad, og jeg ber Huseby Budsjettavdelingen om å besørge kontante penger til innkjøp av kjøretøy.

Onsdag den 30. januar får jeg beskjed om at kontante penger er på vei til meg samme dag. Jeg har lenge mast om å få penger, for det er ikke mulig å overføre via bank til Riyhad. Jeg får høre i ettertid at mange blant annet Bernhard Pauset ved Norges bank på Huseby har trålet bankene i Oslo på leting etter valuta. Formiddagen blir brukt til å forhandle en avtale om kjøp av 19 jeeper ved å betale det jeg har av penger i forskudd. Det ser ikke ut som den saudi arabiske innehaveren er imponert over størrelsen på min bestilling. Jeg får etter en del diskusjon den lovbestemte rabatt på 5 % for kjøp i denne størrelsesorden, selv om ikke hele summen betales kontant. Jeg assisterer ambassaden med å evakuere skandinaviske sivile som skal returnere med den Herkulesen som bringer inn forpartiet. Jeg reiser ut til flyplassen for å levere de sivile, og henter samtidig major Øyvind Rusten som skal ta seg av regnskap og penger. Jeg får også med den mekanikeren som jeg har bedt om, det er soldat Bjørn Stubsveen. Jeg er glad for å se dem begge, særlig fordi de medbringer sedler i pakksekker og ryggsekk! Det har ikke skjedd noe særlig på kjøretøysiden i dag. Traktoren er ferdig lakkert, og det har ankommet noen servicedeler. Ambassadens personell gjør en god jobb. Det er en meget hyggelig tone der, og jeg liker meg godt. Vi har kommet et betydelig skritt fremover nå som kompanisjefen oberstløytnant Sigurd Mygland og frempartiet har ankommet. De blir møtt av Fagerhaug og Jøssund i Al Jubail for å bli satt inn i situasjonen.

i tillegg til kompanisjefen består frempartiet av overlegen, oversykepleieren, en stabsoffiser, NK i ABC- verntroppen, transportoffiseren, veterinæren, adjutanten og tre sambandsmenn som også tjenestegjorde som vognførere for frempartiet.

Torsdag 31. januar begynner det å gå fremover! Pengene er der, men i feil valuta. Vi har fått US- dollar, britiske pund, tyske mark og sveitsiske franc. Bilbutikkene vi bare ta imot saudiske penger, og alle banker er stengt. Jeg får tak i en pengeveksler som kommer til ambassaden. Under strengt tilsyn av major Rusten blir pengene vekslet, og det blir større fart på bilkjøpene når vi er flere til å jobbe. Vi fant to gode lastebiler og hentet ut de første sju jeepene til lakkering. Jeg forhandler kjøp og major Rusten kommer etter med en veske med penger som han betaler fra. Vi inngår en forhåndsavtale om kjøp av ytterligere lastevogner hvor det skal settes på kran. Alle forretninger stenger kl 1300. Fagerhaug returnerer fra Al Jubail kl 2100, og det er bare positive rapporter fra frempartiet som hadde ankommet. Jøssund hadde blitt igjen. Han ringer meg som vanlig kl 2200. Han forteller at alt er bra og at satelittsambandet til Norge nå er i orden.

Fredag 1. februar medgår mest til forberedelser. Jeg hjelper Fagerhaug med statusrapporten som han skal levere ved hjemkomst. Major Rusten har påbegynt det formelle pengeregnskapet. Soldat Stubsveen setter opp lister over forbruksmateriell som vi trenger til kjøretøyene, samtidig som han underholder oss med muntre historier. Jeg planlegger transport av kjøretøyene til Al Jubail. Vi er avhengig av innleide vognførere, og de er uvillige til å kjøre. De er redd for gassangrep. Jeg har fått sendt nedover militære gassmasker som de blir tilbudt. Det ser ut til å hjelpe på motivasjonen. Mange av innbyggerne i Riyad bærer gassmaske i skulderveske. Vi tar oss tid til å besøke markedet for å kjøpe med noe hjem. Vi treffer det svenske frempartiet da vi returnerer til hotellet. De skal gruppere sitt tunge feltsykehus i Riyad med særlig ansvar for å ta hånd om de irakiske krigsfangene. Svenskene har lite kunnskaper om NATO- prosedyrer og det gjør ting vanskelige for dem. De misforstår ofte! Jøssund ankommer kl 1745. Vi har invitert ambassadens personell og Odd Karsten Tveit til middag. Der blir samtidig en avskjedsmiddag for Fagerhaug som nå skal reise hjem.

Lørdag 2. februar er en lang og kjedelig dag med mye venting. Vi klarer å veksle de britiske pundene om formiddagen og de sveitsiste francene om ettermiddagen. Det kommer plutselig en telefon om at det finnes to firehjulstrekkere til salgs. Jøssund reiser ut og kjøper disse med en gang. Vi henter deretter en tre tonns lastebil og bringer den til lakkering. Leveringen av vannbilen og jeepene er igjen forsinket.

Søndag 3. februar begynner godt ved at vi finner tre 6 tonns lastebiler. Vi prøver om bårestativet «Atle» passer på en varebil, og det fungerer perfekt. Vi kjøper fem varebiler av samme type. De skal utstyres med bårestativ for enklere syketransport. Vi ser for oss at de kan brukes mellom sykehuset og flyplassen. Jeepene er igjen forsinket. Jeg reiser til flyplassen for å hente vognførerne som kommer fra Al Jubail, men de har ikke ankommet. Første levering av jeeper kommer, og vi kjører dem til lakkering. Det er fine Toyota landcrusere av beste utgave med seks sylindret motor og kjøleboks. Nydelig lakk som blir rubbet ned på lakkeringsverkstedet før bilene blir lakkert hvite. Reiser igjen til flyplassen, og vognførerne kommer kl 2350. Jeg finner et brev fra Jøssund stukket under døra da jeg er tilbake på hotellet. Det forteller at tempoet må økes!

Mandag 4. februar. Situasjonen har endret seg noe. Britene forteller at det haster med å etablere sykehuset. Kanskje tiden for landoffensiven har kommet? Jøssund reiser kl 1400 til Al Jubail med to lastevogner, en tippvogn og to jeeper. Jeg og Rusten betalte for fire vans og to lastebiler. Det ble gjort avtaler for trailertransport neste dag. Forholdene burde ligge til rette for at det kan bli sendt en del i morgen. Endelig har vi klart å produsere noe som monner. Jeg ser på en liten Toyota buss, og vi målte et stort monstrum av en buss på kryss og tvers. Vi var spent på om bårestativene som kompaniet medbringer for installering i buss ville passe. Det virket lovende, og min tanke var at vi burde kjøpe bussen og kanskje ta den med hjem til Lahaugmoen etter operasjonen. De leide sivil buss hver gang de hadde øvelse med installering av bårestativene. Jeg er spent på om Jøssund kommer vel frem til Al Jubail. Endelig kl 2300 ringer han og forteller at han har kommet trygt frem med kolonnen.

Tirsdag 5. februar om morgenen kjøper Stubsveen og jeg inn reservedeler for tre måneders forbruk. Alle jeepene blir tatt ut. Deretter starter opplastingen av trailerne. Jøssund og tre sjåfører kom allerede kl 1300. Det tok lang tid med opplasting. Etter mange viderverdigheter var følgende klar kl 1800; 4 hvite jeeper, traktor, vannbil og 5 ambulanser. Deretter ble diplomatposten hentet. Alt dette tok tid, og de filippinske og thailandske sjåførene kunne gjerne tenke seg en god natts søvn før de startet. Transporten ble utsatt til neste dag, og alle ble innlosjert på hotellet. Jøssund og jeg dro ut for å rekognosere vei til neste dags transport. Nå burde forholdene ligge til rette for en vellykket operasjon i morgen. Første C-130 Herculus med materiell forlater Gardermoen.

Onsdag 6. februar reiser Jøssund tidlig til Al Jubail med kolonnen. Noe senere står ytterligere tre hvitmalte jeeper foran ambassaden. Vi frakter en lastebil til verksted for påmontering av kran. Rusten og Stubsveen prøver å finne en liten buss egnet for personelltransport, men det er vanskelig. Vi reiser sammen ut om ettermiddagen, og vi kjøper en buss som kommer inn til forretningen samtidig med oss. I helene våre kommer en amerikaner og en brite som ville kjøpe den samme bussen. Vi kom over to meget fine ørkenkrusere som ble kjøpt med en gang. Disse har dekk som gjør det mulig å kjøre på ørkensand. Vi kjører fire lastebiler til verksted for å få påmontert lasteplan. Jøssund ringer kl 2300 for å fortelle at alt har gått bra. En meget vellykket dag! Første halvpart av hovedstyrken flys ut fra Gardermoen.

Torsdag 7. februar henter vi flere ferdiglakkerte biler. Jøssund kommer med åtte vognførere som skal bringe kjøretøy til Al Jubail. Oberstløytnant Sven Lie en av våre to stabsoffiserer i det britiske hovedkvarteret er med, og han skal avslutte mitt arbeide i Riyad. Vi leter etter en bil som kan være egnet som bergningsvogn, men alt er utsolgt. Vi finner to alternativer til kjølevogn. Det engelske liaisonteamet som skal tjenestegjøre i kompaniet kommer om kvelden. Det består av to offiserer og fem «other ranks», samt to kuwaitiske offiserer som skal tjenestegjøre som tolker. De fleste engelskmenn tilhører Royal Marines, og de er glade for å møte oss. De forteller at de er de eneste marineinfanterister som får delta i krigen, og det skyldes deres kjennskap til nordmenn! Dagen avsluttes med et møte med Jøssund. Alt ligger til rette for at han nå kan reise hjem til Norge. Han tar med åtte kjøretøy til Al Jubail Neste dag. En god dag igjen! Siste halvpart av hovedstyrken flys ut fra Gardermoen.

Fredag 8. februar viser jeg oberstløytnant Lie den militære flyplassen og orienterer han om rutinene. Hyggelig tur med kaffe før vi returnerer. Deretter noe arbeide i ambassaden før vi møter det engelske liaisonteamet kl 1200. Vi har ingen ting å gjøre om ettermiddagen, så vi besøker et marked. Jøssund ringer kl 2230 fra Al Jubail for å fortelle at han har kommet frem med kolonnen. Han vil reise hjem til Norge neste dag. Jeg føler at tiden for min egen hjemreise nærmer seg! Alt vesentlig sanitetsmateriell har ankommet fra Norge. Det blir til sammen fraktet 240 tonn materiell fra Gardermoen fordelt på 21 flyfrakter med C-130 Hercules.

Lørdag 9. februar overlapper jeg med oberstløytnant Lie om formiddagen. Henter to ørkenkrusere om ettermiddagen. Avslutter dagen med middag hvor Lie, Rusten, Stubsveen og jeg er invitert av ambassadens personell. Meget hyggelig kveld, nesten synd å reise fra dem! Gjør klar til avreise før sengetid. Det britiske kravet er at kompaniet skal være klar til å ta imot pasienter «midnight 10. of February 1991. Jeg hadde for mange dager siden overfor britene garantert at kompaniet ville klare det, og jeg var spent. Brigadier Dick Hardie inspiserer NORMEDCOY/SA og erklærer det operativt fra kl 2100 samme kveld. Vi har klart det!

Søndag 10. februar reiser jeg fra Riyad kl 1100. Vi kjører i en kolonne med hvitmalte kjøretøy med kurs for Al Jubail. Alle vognførere er norske. Det er min første tur gjennom ørkenen. Veien går rett frem og det ligger mange utbrente kjøretøyvrak på begge sider. Det er som regel bilister som har sovnet ved rattet og kjørt ut av veien. Vi ble advart mot søvnighet på disse rette og kjedelige veiene. Vi stopper ofte, og jeg sørger for at vi ikke blir observert av saudierne når vi slår lens i sanden. Vannlating i sanden av vantro menn er ikke noe som blir satt pris på. Alt går bra, og vi er fremme sent på ettermiddagen. Det er en imponerende vakt og sikring rundt kompaniområdet. Jeg treffer mange som jeg var sammen med i Libanon. Svært hyggelig å møte kompanisjefen oberstløytnant Sigurd Mygland. Vi er gamle kjente fra Huseby. Treffer også løytnant Trude Marie Nilsen fra Hærstaben. Jeg orienterer kompaniledelsen om noen viktige forhold i avtalene MOU- ene med britene og saudiaraberne. Kompanisjefen får også status på kjøretøyanskaffelsene. Jeg blir vist rundt i kompaniet, og jeg er meget imponert over hvor langt de har kommet på den korte tiden. Vi har all grunn til å være fornøyde. Det var den 10. februar vi hadde lovet engelskmennene å være klare til å ta imot pasienter, og det har vi holdt. Det mangler noe av det administrative utstyret, og noen kjøretøy er ennå ikke på plass. Det er småting uten betydning.

Mandag 11. februar blir det en lang og strevsom flytur med Herculus hjem for major Rusten og meg. Med en mellomlanding på to timer på Kypros tok det til sammen 14 timer. Jeg hadde ikke hørselvern, bare ørepropper, og det verket i begge ørene. Oberst II Trygve Tellefsen sjef FDI 4/IR 4 møter oss på Gardermoen da vi lander kl 2200. Meget hyggelig gjort av han! Han har bil klar, og kl 2330 er jeg hjemme igjen.

Mine enkle dagboknotater beskriver ikke alt som ble gjort, men de kan kanskje gi et øyeblikksbilde av opptakten til Hærens innsats under Gulfkrigen. Det er positivt at vi løste vårt oppdrag med å kunne motta pasienter innenfor den tidsfristen som ble satt. Vi var derved med på å legge grunnlaget for at ordren om landangrepet den 24. februar kunne gis. Det er et velkjent faktum at sanitetsstøtte var en kritisk faktor, og at situasjonen måtte forbedres før bakkestyrkene kunne tas i bruk i en avsluttende offensiv. Arbeidet med å sette opp kontingenten til Saudi Arabia var på mange vesentlige områder forskjellig fra de tidligere FN- operasjoner vi hadde deltatt i. Dette var en pågående krig hvor vi var med på å utarbeide regelsettet for vår deltakelse. Kompaniet sto dessuten hele tiden under nasjonal kommando. Britene hadde kun taktisk kontroll innenfor de begrensninger som var avtalt i vår MOU. Vi kjøpte kjøretøy for 7 millioner, og vi sparte tid og penger beregninger viste en innsparing på ca 12 millioner på lokale innkjøp istedenfor frakt av våre egne. Det er usikkert om vi ville klart å frakte våre egne kjøretøy inn i tide. De fleste kjøretøy vi kjøpte hadde kjølesystem som inkluderte girkassen for å kunne brukes når det var særlig varmt. Våre militære kjøretøy har ikke slike systemer, og det kunne skape vanskeligheter om oppdraget fortsatte til den varmeste sommeren.

Det er ikke opp til meg å bedømme innsatsen kompaniet, og jeg vil ikke gjøre noen forsøk på det. Jeg har senere hatt gleden av å snakke med to britiske offiserer som tjenestegjorde i nærheten av kompaniet vårt i Al Jubail i den aktuelle perioden. De fortalte meg at forventningene ikke var særlig store da det norske kompaniet var ventet. De hadde begge tjenestegjort under øvelser i Nord-Norge, og de hadde observert mange omtrentligheter med norske repetisjonsavdelinger. De fortalte at mange briter forventet det samme nå. De uttrykte begge at de ble meget overrasket og imponert over det norske kompaniet. De fremhevet det meget gode utstyret, det høye faglige medisinske nivået og det faktum at det meste av personellet hadde tjenestegjort under fremmede himmelstrøk tidligere.

Hva ble utført

Personellet vårt var innstilt på å yte innsats i en krig hvor det var reell fare for egne tap. Det ble til sammen slått ti alarmer på grunn av innkomne SCUD- raketter i den tiden kompaniet var der. Det var på britisk side regnet med 1000 døde og sårede pr døgn under landkrigen. Til Al Jubail var det forventet 200 pasienter hvert 90 minutt i travle perioder. NORMEDCOY/SA skulle motta åtte av disse hver gang. Heldigvis fikk ingen av de mange sanitetsavdelinger i Al Jubail så mye å gjøre som forventet. Det samlede britiske tap under landoffensiven var 12 døde og noe over 80 sårede. Det ble mer å gjøre for nordmennene etter at de fra den 7. mars overtok hele sanitetsansvaret på aksen til Al Jubail. Det gjorde det mulig å trekke ut andre sanitetsavdelinger. Kompaniet behandlet 204 regulære pasienter og hadde 397 pasienter på poliklinisk behandling. Det ble gjennomført 143 operasjoner og 320 pasienter fikk tannlegebehandling. Det ble tatt 400 blodprøver og 30 blodgivere fra egen avdeling ble tappet. Det ble foretatt 700 vaksinasjoner og 700 blodanalyser. Totalt var det 761 liggedøgn ved feltsykehuset med et gjennomsnitt på 3,75 døgn pr innlagt pasient.

Oppdraget er utført

Oppdraget ble sluttført den 6. april. Vi sendte en lastebåt til Gulfen for å hente hjem utstyret. Omtrent samtidig med opplastingen påtok Norge seg å sette opp en sanitetstropp i Kuwait. Jeg vet ikke mye om hvordan det foregikk, men jeg husker tydelig at jeg ba våre militærgeografiske tjenester om å finne ut temperaturforholdene i området. De meldte tilbake at det var ett av de varmeste stedene i regionen med dagtemperaturer opp mot 50 grader celsius. Det ble hastverk med å utruste denne avdelingen, og ifølge informasjoner jeg mottok måtte noe av utstyret som de trengte lastes av båten igjen. Jeg hadde bedt om å få alle jeepene med båten, men det ble tatt ut tre tror jeg til avdelingen i Kuwait. De fikk også noen andre kjøretøy uten av jeg kjenner til type og antall. Bussen ble brakt med til Norge og noen flere, men kanskje noen kan bidra med flere opplysninger, men den ble ødelagt under avlasting. Det ble derfor ingen øvingsbuss til Lahaugmoen. Jeg ønsket å ha de fine jeepene på tollager slik at de kunne brukes ved neste internasjonale oppdrag. Forsvarsminister Holst oppdaget dette, og de ble fraktet til Gulfen igjen og gitt som gave til det observatørkorpset som ble etablert i Kuwait. Jeg så bilene våre i mange år senere når det var sendinger på TV fra området.

Hovedstyrken landet kl 0700 på Gardermoen. De fleste ble dimittert samme dag. Kompaniet løste sitt oppdrag, og de hadde ikke hatt egne tap eller alvorlige skader. I takkebrevet som kompaniet mottok fra British Forces Command Middle East skrives det blant annet:

«Events could easily have taken a very different course with all our facilities heavily used. That your Government responded so promptly and was able to send your unit, at such short notice, has win respect and gratitude. We in the British forces are grateful for the magnificent support which you have given to our sick and injured soldiers. --- I am sure our joint efforts have further strengthened the relationship between our two countries. »

Det ble tidlig klart at de som deltok i Gulfen skulle dekoreres med en nasjonal medalje, på samme måte som soldatene som deltok i Korea fikk sin medalje. Det var en del diskusjon om navn, men til slutt ble det fastsatt at den skulle betegnes «Forsvarets innsatsmedalje/ Saudi Arabia.» Tanken var at den samme medaljen med et annet bånd kunne brukes i fremtiden om det ble tilsvarende operasjoner. De som hadde væpnet tjeneste skulle få medaljen med rosett. Jeg var tilbake i min normale jobb som sjef for Utdanningsavdelingen i Hærstaben. Jeg fikk ansvaret for å ta hånd om medaljesaker for Hæren etter Gulfkrigen. Jeg «head- huntet» kaptein John Monn som ble engasjert som saksansvarlig for medaljesakene. Han var en stor kapasitet på medaljer. Han skulle også ta hånd om fordeling av medaljer til Sjø- og Luftforsvaret som skulle arrangere egne medaljeparader. Jeg husker godt at jeg sa til kaptein Monn at vi ikke ville ha saker i ettertid fra personell som ikke hadde fått sin medalje.

Vi planla medaljeparade i Den gamle frimurerlosjen på Grev Wedels plass. Der var det en sal som passet det antallet som vi regnet med at vi kunne samle. Bygningen ligger nær Akershus festning, og alt passer godt. Den første medaljeparaden ble gjennomført fredag 15. januar 1993. Innsatsmedaljen Norge, Kuwait Liberation Medal Saudi Arabia og The Gulf Medal Storbritannia ble tildelt deltakerne. Kaptein Monn hadde kjøpt inn fine puter som medaljene ble båret på. Det var en utfordring å lage et sikkert system for de engelske medaljene som var merket med navn og grad, men seremonien foregikk uten feil. Det var kransnedleggelse på minnesmerket over falne internasjonal tjeneste etter hver parade. Ambassadør Longva fikk sin norske medalje. Oberstløytnant Mygland inviterte til en messemiddag på Lahaugmoen. Svært hyggelig kveld. Husker at jeg reiste sammen med Longva hjem om kvelden.

Vi hadde anbefalt flere av ambassadens personell til medalje, og det ble støttet av medaljerådet. Det var bare ambassadør Longva som fikk sin medalje i Norge. De øvrige medaljer ble sendt med diplomatpost til ambassaden, som også tok hånd om medaljer til de to tolkene kompaniet hadde fått tildelt. Jeg ble beordret til tjeneste i London fra desember 1993. Det passet fint for da var jeg med da kaptein Monn kom for å arrangere medaljeparade for de briter som hadde støttet det norske kompaniet. Det var med brigadier Dick Hardie i spissen at britene møtte frem i den norske ambassadørens residens for å motta medaljer. Kaptein Monn hadde gjort disse medaljene ekstra fine. Opphenget var byttet i et bedre, og medaljen var lagt i en fin eske med det norske riksvåpenet på fremsiden. Det fulgte med miniatyr og båndstripe. Jeg husker godt at de menige soldatene var meget overrasket at de fikk samme medalje som brigaderen. Slik var det ikke alltid i England. Vi hadde hyggelig lunsj i Den norske klubben etter seremonien. Det var mange som omtalte nordmennene i svært positive vendinger!

Jeg oppdaget under min tjeneste i London at britene fikk den kuwaitiske medaljen. Vi hadde ikke hørt noe fra dem. Jeg jobbet sammen med sjefen for den Kuwaitiske marinen, og han tok meg med til den Kuwaitiske forsvarsattachéen. Han fant ut at medaljene våre var sendt til britene, men mine undersøkelser hos den ansvarlige britiske offiseren gav ingen resultater. Det endte med at jeg ble bedt om navnelister over deltakerne som kaptein Monn sendte meg. Det resulterte i nye medaljer og medaljeparade i Den gamle frimurerlosjen den 26. juni 1995. Den Kuwaitiske forsvarsattachéen for Skandinavia som holdt til i København kom til Oslo for å delta. Jeg ga han et utmerket rom på Continental og tok hånd om han første dag. Ny medaljeseremoni og bekransning. Jeg oppdaget til min store overraskelse at vi hadde fått medaljer av fjerde grad jern, mens alle andre jeg hadde vært i kontakt med i England hadde medaljer av femte klasse bronse! Det hadde også amerikanerne som jeg senere tjenestegjorde sammen med på HQ NORTH. En meget positiv overraskelse!  Kaptein Monn avsluttet arbeidet med medaljer ved å reise mange steder i Norge for å gjennomføre mindre medaljearrangementer. Det var ofte DK- sjefene som foretok overrekkelsen. Jeg er helt sikker på at vi nådde alle, for det kom ingen klager i ettertid. Det var en som ikke ønsket å motta medaljene sine, og de ble gitt til Forsvarsmuseet med hans navn på den britiske. Kaptein Monn gjorde en fremragende jobb!